Kapittel 6
Alle som var til stede, stirret på Noah i sjokk.
De tenkte: Hadde han virkelig kjøpt smykkene hos Tiffany?
«Aldri i livet!» Evelyn ristet på hodet. Hun klarte ikke å tro at en fattig taper som Noah kunne ha råd til noe sånt.
Men Amelia hadde allerede bekreftet det. Det var Noah, helt sikkert.
«Noah …»
Lisa sperret opp øynene og ble stående med munnen på vidt gap.
«Drømmer jeg? Har han vunnet i Lotto?»
«Kanskje. Eller hvordan i all verden fikk han tak i så mye penger?»
Folk på kontoret hvisket seg imellom.
Noah gadd ikke å bruke tid på dem. Han rakte smykkeesken til Lisa og sa med et smil:
«Lisa, vi har vært gift i snart ett år, og jeg har ikke gitt deg en eneste gave. Dette er den første gaven min til deg.»
Han tenkte: Og selvsagt skal det komme en nummer to, en nummer tre, og mange flere.
«Takk, Noah!» Lisa ble så rørt at tårene presset på.
Hun åpnet armene og klemte ham.
«Så søtt!»
«Tenk å få en så verdifull gave foran oss alle!»
«Jeg misunner Lisa så mye. Jeg vil også ha en kjæreste som hennes!»
Noen av de kvinnelige kollegaene hennes så på henne med misunnelse.
«Det er fortsatt arbeidstid!»
Evelyn rynket pannen og lot blikket gli strengt over alle som stod der.
Hun var ikke det minste fornøyd. Utviklingen var som et slag rett i ansiktet.
Rasende og lite overbevist tenkte hun: Utrolig nok kjøpte Noah faktisk smykkene. Hvor i helvete fikk han så mye penger fra?
Da de merket sinnet hennes, så de ansatte bort og gikk tilbake til arbeidet. Litt skrekkslagne.
«Noah, jeg må tilbake til jobb.» Lisa slapp taket.
«Jeg blir her med deg,» sa Noah med et smil.
Lisa hadde alltid mye å gjøre og satt ofte overtid. Noah ble hos henne helt til klokka ni på kvelden. Først da dro de hjem fra Pinnacle Wealth Management.
Med et klikk gikk døra opp.
«Overtid hver eneste dag tar knekken på meg.»
Lisa masserte skuldrene og så sliten ut.
Hun lente seg mot veggen med den ene hånden og begynte å ta av og på skoene. Det gjorde at Noah fikk se den perfekte figuren hennes.
Lisa var høy, rundt 1,70. Med den veltrente kroppen, det pene, myke ansiktet og det rolige, varme vesenet sitt ville hun fått de fleste menn til å snu seg.
Da Noah så på henne, kjente han at munnen ble tørr.
Men i neste øyeblikk tok han seg sammen igjen.
Han sukket stille for seg selv og tenkte: Likevel …
«Noah?»
Lisa var ferdig med skoene. Da hun så uttrykket hans, virket det som hun skjønte noe.
Hun blunket og spurte lavt: «Skal vi prøve igjen?»
Samtidig sendte hun ham et blikk som var både mykt og forførende.
Han nikket, tok henne i armene og kjente den søte duften hennes.
Det tok ikke lang tid før han ble tent igjen.
Lisa rødmet, som om hun merket det.
Dessverre varte følelsen bare noen få sekunder, før den forsvant helt.
Noah ristet hjelpeløst på hodet og sukket: «Hvorfor skjer dette med meg? Jeg er jo ung. Hvordan kan jeg ha det sånn?»
Helt siden han var tenåring, hadde han vært impotent.
For menn – særlig dem som hadde kone – var det knusende. Det var en tung skygge over forholdet, og en trussel mot hele ekteskapet.
Han giftet seg med Lisa for ett år siden. En kveld hadde hun fått i seg for mye, snublet og falt i elva. Han hoppet uti og fikk henne opp.
Siden den kvelden hadde Lisa giftet seg med ham for å gjøre opp for seg.
«Noah, medisinsk teknologi i dag er jo utrolig avansert, og det går framover hele tiden. Det er helt sikkert bare et tidsspørsmål før du blir frisk,» trøstet Lisa.
«Dessuten er jeg ikke så opptatt av sex uansett. Nå må vi bare jobbe hardt og tjene penger. Vi skal spare, spare masse.»
Hun så alvorlig på ham. «Det er den eneste måten å kurere deg på.»
Noah nikket, men innerst inne var han uenig.
Han tenkte: «Jeg er ikke lenger bundet på samme måte. Det blir ikke noe problem å be familien min finne løsninger. Jeg snakker med Xavier om dette i morgen. Med ressursene vi har, blir det lett som en plett å få utviklet en behandling.»
«Forresten, Noah… hvordan kunne du ha så mye penger til smykkene?» Lisa klarte ikke å slippe tanken.
«Jeg gikk forbi en lotterikiosk i dag og vant tilfeldigvis åtti tusen dollar,» smilte Noah. Han var redd det skulle bli komplisert, så han lot være å fortelle henne sannheten.
«Åtti tusen dollar?»
Lisa sperret opp øynene. «Og du brukte dem på å kjøpe smykkene til meg?»
«Ja. Hva er det?»
«Noah, du…» Lisa rynket pannen og bet tennene sammen. Til slutt sukket hun.
«Glem det. Skaden er skjedd. Det er bare… det er litt sløsing, synes du ikke? Åtti tusen dollar! Jeg må jobbe i årevis for å tjene så mye!»
Hun så ned, tydelig nedfor.
Så ba hun, nesten tryglende: «Noah, kan vi ikke levere dem tilbake? Kanskje vi får tilbake det meste. Du vet hvordan vi har det. Hvis vi leverer dem tilbake, kan vi bruke pengene på å finne flere leger til deg.»
Rørt tenkte Noah: «Lisa er virkelig en fantastisk kone. Jeg er heldig som har henne.»
Han strøk henne varsomt over håret og sa lavt: «Lisa, jeg ga deg ikke ring da vi giftet oss. Se på smykkene som en unnskyldning. De betyr noe. Derfor skal vi ikke levere dem tilbake. Penger kan vi alltid tjene igjen. Men noe som betyr noe for oss, det får vi aldri tilbake om vi gir det fra oss, ikke sant?»
Da hun så hvor bestemt han var, nikket Lisa etter et øyeblikks nøling. «Greit da. Men lov meg at vi sparer hver krone fra nå av. Vi har så mye press på oss, og alt koster.»
«Klart. Du har mitt ord,» smilte Noah.
Neste morgen, etter at Lisa hadde dratt på jobb, slo Noah et nummer. Sist han ringte det, var det for lenge siden.
Det ble tatt.
«Hallo, Xavier,» sa Noah rolig.
«Mr. Anderson? Er det virkelig Dem?» En eldre stemme kom gjennom røret, fylt av både glede og vantro.
