Kapittel 2
Rosa dro droen gjennom det mørke håret sitt. Hvis hun skulle rekke jobben i tide og unngå å få kjeft, måtte hun skynde seg. Hastig påførte hun sminken sin, alle tanker om hennes tidligere lek i dusjen var glemt, hun hadde rett og slett ikke tid til å fullføre. Det virket som om det skjedde oftere, og en del av henne lurte på om hun virkelig var for opptatt til å fullføre, eller om hun bevisst stoppet seg selv.
Hun tok på seg et enkelt svart blyantskjørt og dro opp glidelåsen på siden. Hun hadde en hvit bluse med ermer som sluttet ved albuen. Hun foretrakk klær som dekket armene hennes, men som ikke klistret seg til dem. Rosa hadde alltid vært selvbevisst om armene sine, hun ville aldri helt forstå hvorfor, men hun visste at for å føle seg komfortabel måtte de forbli dekket.
Hun grep jakken og vesken og løp ut døren, knapt nok huskende å låse den bak seg.
Pendlingen til kontoret var det vanlige marerittet, menn på toget stirret på henne som om hun var en slags merkelig skapning som hadde ankommet jorden. Venner hadde mer enn én gang prøvd å overtale henne om at de stirret fordi hun var så attraktiv, men hun hadde selvfølgelig alltid avfeid den tanken som ren nonsens. Menn syntes ikke kvinner som var fyldige var attraktive, hver magasinartikkel, bok, reklame og film hun noensinne hadde kommet i kontakt med forsikret henne om dette faktumet.
Selv da hun var sammen med Jax, hadde han alltid virket motvillig til å innrømme offentlig at de var sammen. Det eneste stedet han noen gang holdt henne i hånden offentlig var når de gikk på kino og satt i mørket.
Da hun tok opp morgenkaffen sin, sank hjertet til Rosa. Hvordan kunne hun ha vært så dum? Å kaste bort så mye tid med en mann som ikke engang likte henne ordentlig! Hun ristet på hodet og plukket opp den andre kaffen hun hadde laget til Axel.
Forsiktig bar hun koppene inn på kontoret hans, stolen hans vendte mot vinduet, og hun kunne høre på tonen i stemmen hans at han ikke lyktes med å redde avtalen fra å gå i vasken. I går hadde avtalen gått glatt, hva kunne muligens ha skjedd over natten for å sende alt til helvete?
I tankene gikk hun gjennom alle filene hun hadde sendt ut, i det øyeblikket ble tankene hennes avbrutt av Mr. Axels sinte stemme.
"Hva mener du med at du ikke mottok det? Det ble sendt i går! Mitt personale er fullstendig kompetente, takk!"
Rosa så på mens han smalt telefonen tilbake på mottakeren. Han snudde seg mot henne og dyttet hånden gjennom håret sitt. Glitrende blå øyne fylt med sinne gled nedover kroppen hennes, han myknet litt da han la merke til kaffen på skrivebordet.
"Hva skulle jeg gjort uten deg, Rosa?" Han sukket og lente seg tilbake i stolen. Hans vanligvis glattbarberte kjeve hadde en fin dryss av mørk stubb, i Rosas sinn gjorde det ham enda kjekkere, det ga ham et slags vilt utseende, hun kunne ikke la være å forestille seg ham rydde skrivebordet med ett sveip og legge henne over bordet.
"Hører du på meg?" spurte Axel, øynene hans fulgte Rosa med et nysgjerrig blikk, mens hun rødmet og senket blikket mot gulvet.
"Beklager, jeg var bare litt distrahert," klarte Rosa å svare.
"Gode tanker, håper jeg," sa Axel.
Rosa så opp, og rødmen hennes ble dypere. Hun kunne se at øynene hans var fylt med et ertende lys, det var som om han visste nøyaktig hva hun tenkte, men selvfølgelig var det umulig. Jo mer hun kjempet for ikke å tenke på de sterke hendene hans på kroppen hennes, desto mer invaderte de tankene hennes.
"Jeg skal gå og skrive ferdig resten av den rapporten," sa hun, blikket holdt hun vendt bort mens hun beveget seg ut av rommet. Hun hørte Axel le bak henne, og det fikk henne til å bevege seg raskere ut av kontoret hans.
Da hun nådde skrivebordet sitt, satte hun seg ned. Hva var galt med meg? Hvor hadde profesjonaliteten min blitt av? Jeg måtte legge hodet ned og bare konsentrere meg om jobben, Rosa klappet seg mentalt i pannen.
Et lite ikon i hjørnet av skjermen blinket mot henne, en privat chatmelding. Puslespillet fikk henne til å rynke pannen, hvem sendte henne private meldinger? Da hun klikket det opp, fikk ordene inni henne til å trekke pusten dypt.
"Jeg vil ha deg." Brukernavnet var enkelt bokstaven C.
'Var det en spøk?' Rosa så seg rundt på kontoret og studerte ansiktene til kollegene sine. Alle virket opptatt med sitt eget arbeid, ingen så opp eller kastet et blikk i hennes retning. Hva foregikk?
En tanke slo henne, hun prøvde umiddelbart å avfeie den, men den fortsatte å gnage i hjernen hennes. Mr. Axels fornavn var Cameron... Kunne han muligens være den hemmelighetsfulle C?