Kapittel 3 Uventet møte
«Unnskyld, virkelig.» Astrid holdt hodet bøyd. Kinnene brant rødt mens hun mumlet en unnskyldning før hun nærmest stakk av.
Silas så henne smette bort, like deler irritert og underholdt.
«Silas! Hva er det du sitter og drømmer om? Kom inn,» ropte Jack Wilson idet han kom ut fra kontoret sitt. Han vinket kameraten bort.
«Vent. Jeg trenger at du gjør noe for meg først,» sa Silas og ble stående.
Jack så spørrende på ham. «Hva da?»
Silas lente seg nærmere og senket stemmen. Da Jack hadde hørt ferdig, gled ansiktet hans over i et lurvete glis.
«Livet er jammen ikke rettferdig. Den dama kom inn på grunn av… overdrevent sengekos, mens du lider av langvarig avhold. Pass deg. Går du og trykker ned lysta for lenge, kan det ende med at det ikke funker når du først vil.» Mens han pratet, slo en tanke ned i Jack. Han stivnet og stirret på Silas, skrekkslagen. «Vent litt! Hva slags forhold har du til den pasienten? Hvorfor vil du ha detaljene hennes?»
Silas holdt på den vanlige roen sin, stemmen lett og uanstrengt. «Ja, det er akkurat det du tror. Bare slipp fantasien løs.»
I mellomtiden hadde Astrid endelig kommet tilbake til leiligheten sin. Hun hadde bannet Silas nord og ned hele veien. Hvordan kunne han være så brutal? Hvilken kvinne i all verden kunne holde ut en slik intensitet?
Idet hun kom inn, fikk hun øye på en ny kjole som var levert fra Oliver. Hun lot den ligge. Hun gikk rett inn på soverommet.
Oliver hadde aldri vært gjerrig. Han strødde om seg så fort hun ba om noe. Før hadde Astrid trodd at det betydde at han var glad i henne. Nå så hun det for det det var: enda et grep i det gjennomtenkte spillet hans.
Dagen etter ringte Oliver og sa at sjåføren var på vei. For ikke å hisse henne opp, la han på en sukkerstemt tone. «Astrid, alle i Montgomery-familien kommer i kveld. Jeg kommer meg ikke unna akkurat nå, men så fort du er der, skal du få all oppmerksomheten min.»
Astrid avsluttet samtalen og svelget kvalmen. Oliver gjorde henne uvel. Likevel var gallakvelden en sjelden sjanse til å knytte kontakter i de finere kretsene.
Hun tok på seg en snøhvit kjole og satte håret opp i en enkel knute.
Ved lokalet sto dyre biler på rekke og rad langs innkjøringen. Oliver ventet ute ved fortauskanten, i den kjølige kveldsufta. Da han fikk øye på bilen hennes, skyndte han seg fram, åpnet døren med overdrevent hensyn og rakte ut armen.
Astrid skjulte hva hun følte. Hun la hånden lett på armen hans.
«Jeg skal introdusere deg for onkelen min. Flere av prosjektene mine trenger godkjenningen hans, og han pleier nesten aldri å vise seg på sånne tilstelninger. Du må gjøre et godt inntrykk,» hvisket Oliver, uten å merke at blikkene rundt dem var festet på Astrid.
Kort etter førte Oliver henne mot et roligere hjørne av salen. De ventet til Silas var ferdig med en samtale før de gikk bort.
«Silas, dette er kjæresten min, Astrid,» sa Oliver stolt. «Astrid, dette er onkelen min, Silas Montgomery.»
«God kveld, herr Montgomery,» hilste Astrid høflig, med et åpent uttrykk og en rolig, stødig stemme.
Silas hadde på seg en dyp lilla dress, og den hvite skjorta sto åpen i kragen. Grepet hans rundt champagneglasset strammet seg nesten umerkelig idet det iskalde blikket hans gled over armene deres, hektet sammen. Han svarte med et kort nikk. Det var tydelig at han ikke hadde den minste interesse av å prate. Så snudde han og gikk, rett og slett.
Oliver ble stående og se etter onkelen sin, forvirret. Hadde han fornærmet ham?
«Jeg må på toalettet,» sa Astrid og grep sjansen til å trekke til seg hånden.
Mens hun trengte seg gjennom folkemengden, regnet Astrid i hodet på hvilke bekjentskaper det var verdt å gå bort til. Hun var fortsatt i gang med å legge en plan for hvem hun skulle snakke med, da hun gikk inn på dametoalettet.
Døra smalt igjen bak henne med et rungende brak.
Astrid snudde seg. Den store skikkelsen i dyp lilla sto der. Alarmklokkene inne i henne slo over på fullt.
«Herr Montgomery, dette er dametoalettet. Du har gått feil,» advarte hun.
Silas’ munnviker rykket svakt. «Hva er dette for noe? Har du glemt hvem jeg er?» Stemmen hans hadde en skarp undertone, som en kniv som akkurat ikke ble dratt.
«Skal jeg vite hvem du er?» svarte Astrid kjølig. Hvorfor bar alle i Montgomery-familien på den samme overlegne holdningen?
«Jeg gir deg én sjanse til å gå. Ikke tro at det at du er Olivers onkel, hindrer meg i å henge deg ut som en pervers,» sa Astrid og vendte seg mot speilet.
Hun rakk knapt å fullføre før brennhete hender grep rundt livet hennes. Han løftet henne uten anstrengelse opp på benken og sperret henne inne, en arm på hver side.
«La meg hjelpe deg å huske nøyaktig hvem jeg er,» hvisket han.
«Din jævel! Slipp meg!» protesterte hun og famlet etter mobilen.
Før hun rakk å ringe, begynte telefonen å vibrere. Olivers navn lyste på skjermen.
Noe i Silas brast. I en rask bevegelse hørte Astrid stoff som revnet, og hun kjente en plutselig kjølighet mot huden.
«Din brutale idiot! Skjønner du i det hele tatt hva du driver med?» freste Astrid, rasende og brennende flau.
«Vet du at du glemte medisinen din på sykehuset?» Den ledige hånden hans dro fram en tube med salve.
Astrid åpnet munnen, målløs. Flauheten ble tyngre, som en våt frakk. Hun løftet beinet for å sparke ham, men Silas tok lett tak i ankelen hennes. Med den andre hånden presset han ut litt salve. Før hun rakk å reagere, skjøv han hånden inn under kjolen hennes.
En elektrisk fornemmelse skjøt gjennom henne, og hun skalv. Silas lente seg fram, blikket låst på henne. Han blåste forsiktig på salven han hadde påført.
«Vær stille. Jeg smører medisinen din. Ikke få meg til å ta deg her.» Stemmen hans var merkbart hes.
Astrids hode ble tomt. Tankekaoset løsnet først da hun kjente noe hardt presse mot henne.
«Slipp meg! Oliver ringer!» utbrøt hun.
«Oliver?» Ansiktet til Silas mørknet. Det var noe uhemmet i blikket hans, sint og stygt. Som straff presset han knokene hardere mot henne.
Astrid klemte instinktivt lårene sammen og svelget så vidt en knekt lyd. «Du er helt urimelig!»
«Astrid?» Olivers stemme lød plutselig utenfor. «Er det deg jeg hører?»
Astrid så opp, skrekkslagen, og bet seg hardt i leppa.
«Hvorfor tar det så lang tid? Hvis du ikke svarer, kommer jeg inn.»
