Den farlige mannen kjøpte meg
Ivery Clark POV
Femti millioner dollar..?
Blikket mitt falt på mannen som hadde bydd. Han var minst en meter og nitti, kanskje mer. Han hadde på seg en dyr dress som satt skreddersydd over kroppen. Alt ved holdningen hans sa at han trente mye.
Men jeg kunne ikke se ansiktet hans på grunn av masken. En maskerade. Og hvem i all verden byr femti millioner for et menneske?
Med mindre han er en av de virkelig store. En som kan slenge rundt seg med summer folk flest bare leser om. Femti millioner var ikke noe hvem som helst la på bordet.
Jeg var for lamslått til å si et ord. Blikket mitt møtte mannen som hadde kjøpt meg, og han stirret som om han så rett gjennom meg. Helt inn til margen.
Angsten krøp over meg som en sykdom. Den la seg i brystet og spredte seg i kroppen, sakte og nådeløst. Det var noe ved ham som ga meg en tung, farlig fornemmelse. Som dårlig vær over fjorden. Som et uvær som ville ta alt jeg hadde, før eller siden.
Det var ikke en lyd. Rommet var så stille at det nesten gjorde vondt. Ingen utfordret budet hans. Kortene ble lagt ned.
Som om mange var redde for ham.
Hvem er han..? Hvorfor ser alle så livredde ut..?
Auksjonarius slo klubba i bordet. «Femti millioner til herren bakerst. Gratulerer. Denne skjønnheten er din.»
Ordene spikret skjebnen min fast.
I neste sekund grep en vakt meg hardt i armen og dro meg ned fra scenen. Så trakk han en svart sekk over hodet mitt, og verden forsvant. Jeg hadde fortsatt kjolen på. Perlekjedet de hadde tredd rundt halsen min, kjentes kaldt mot huden.
Fingrene mine skalv ukontrollert. Jeg klarte ikke å ta inn det som nettopp hadde skjedd. Var dette virkelig?
Jeg var solgt. Offisielt. Jeg var faen meg solgt til en mann jeg aldri hadde sett før, aldri møtt, ikke engang visste navnet på. Jeg visste ikke engang hvordan livet mitt kom til å se ut i morgen tidlig.
Er ikke skjebnen altfor grusom mot meg?
Den konkrete frykten gnagde i meg. Den åt meg opp innenfra, uten en eneste smule håp igjen. Ingen redning. Jeg måtte bare vente på undergangen. På noe verre enn folk flest kan forestille seg.
Jeg så ingenting. Ikke en skygge. En høy hulking brast ut av meg, en gråt jeg hadde holdt tilbake altfor lenge. Jeg kjente kalde håndjern lukke seg rundt håndleddene. Så ble jeg dratt av sted, til et sted jeg ikke ante hvor var.
«Sett deg inn ...»
Vakten som holdt meg i armen, dyttet meg inn, og jeg skjønte at det var en bil med ekstra god plass, nesten som en limousin. Jeg ble kastet ned i baksetet.
«Vent ... til herren kommer. Ikke rop og ikke lag en lyd. Du vil ikke gjøre herren din sint ...» hvisket vakten mot meg, og jeg kjente en skarp gjenstand mot halsen.
Herren ...
Mannen som hadde kjøpt meg, kom til å bli herren min. Jeg visste ikke engang hva slags menneske han var.
Hvis jeg ba ham om å slippe meg fri, ville han gjøre det? Hvis jeg tryglet ham om ikke å skade meg, ville han høre på meg?
Men slik han hadde stirret på meg ... han virket ikke som typen som ville skjemme bort en vakker kvinne. Han så ikke ut som en mann som ville vise fram kvinnen han hadde kjøpt i et fint selskap, eller kle meg opp i dyre kjoler og smykker.
Det var noe forrykt ved ham. I blikket hans lå det ikke noe annet enn løftet om å pine meg på alle tenkelige måter.
Flere tårer trillet nedover kinnene mine, og jeg klarte ikke å finne roen. Alt i livet mitt var ødelagt. Jeg vred meg, men håndjernene skar seg inn i huden.
Jeg var fortapt i tankene da jeg plutselig kjente at bildøren åpnet seg. Jeg kravlet bakover i skrekk og ventet det verste.
«H-hvem ... hvem er det?» gispet jeg.
Men det kom ikke noe svar. Bare en vanvittig stillhet.
Så kjente jeg at noen satte seg i baksetet, og det var som om luften rundt oss sank flere grader.
«Ha en god dag, sir,» hørte jeg en av vaktene si. Så startet motoren, og jeg kjente bilen sette seg i bevegelse.
En ren, rå frykt snek seg inn i blodet mitt. Han var her. Var det ikke ham?
Han som hadde kjøpt meg.
Jeg kunne kjenne varmen fra mannens kropp bre seg mot meg. Den var som glovarm lava som lammet sansene mine. Jeg prøvde å skyve meg lenger unna, men det var ikke mer plass.
Jeg satt fast her. Sammen med dette monsteret.
Panikken skjøt gjennom årene mine. Jeg vred meg over setet og lette desperat etter en vei ut. Jeg klarte ikke å holde meg rolig. Jeg kunne like gjerne dø ved å kaste meg ut av en bil i fart. Det var bedre enn å være fanget sammen med dette uhyret. Jeg sparket mot vinduet med hælene på skoene jeg hadde på.
Jeg holdt på slik i en halvtime eller mer.
Men så skvatt jeg da jeg hørte en hes, skurrende latter. Den kom fra mannen som hadde kjøpt meg. Han syntes visst kampen min var underholdende. Han nøt å se elendigheten min. Hjelpeløsheten min.
For en grusom, forskrudd jævel.
«Du er jammen en hissig liten sak. Du kjemper godt imot.» Endelig sa han noe, og jeg stivnet et øyeblikk. Stemmen hans var like nådeløs som han hadde vært under auksjonen. En djevelsk stemme, sånn som planter den dypeste frykten i deg.
Men hvorfor føles det som om jeg har hørt den stemmen et sted før?
«Ingen av jentene våget å si så mye som et ord der oppe på scenen, men du moret meg skikkelig.» Han humret lavt og fortsatte.
«Det var nesten for godt til å være sant. En rasende vakker kvinne med feilfrie trekk som sto og skrek til andre menn, menn som kunne ha drept deg på et øyeblikk ... Jeg har aldri vært så kåt i hele mitt liv.»
Hva ...?
«Jeg har aldri vært så kåt før jeg møtte deg, Ivery.» Han lo lavt, djevelsk, og jeg kjente ren avsky ved ordene hans.
Dette var ille. Virkelig ille. Han var mentalt syk. Bønnene mine og kampen min tente ham? Var han sadist?
Hatet mitt mot ham vokste ti ganger sterkere. Jeg hadde havnet i klørne på en psykopat.
«Kanskje det faktisk var verdt å sette i gang letingen etter deg.» Stemmen hans var mørk og ru, og ordene tok meg fullstendig på senga.
Leting ...? Letet han etter meg? Men jeg tror ikke jeg noen gang har møtt ham. Har jeg det?
Hvordan i all verden hadde jeg havnet i søkelyset til en følelseskald psykopat som ham?
Herregud, dette er ille.
Jeg vred meg så desperat jeg kunne, som om livet sto på spill, men det var nytteløst. Håndjernene gnagde mot håndleddene mine til det verket, og pusten kom kort.
Så, helt plutselig, kjente jeg et hardt grep om armen. Det ristet i meg.
«Stå stille hvis du ikke vil at jeg skal knekke nakken din, ma bella.» Ryggraden min stivnet, og en iskald skjelving fór nedover ryggen da jeg kjente ham bare en tomme fra ansiktet mitt.
Han er altfor nær.
Jeg kjente trusselen i stemmen hans. I auraen hans. I kroppsvarmen. I alt ved ham. Han var en djevel i levende live, sendt for å gjøre ende på meg.
Grepet hans var så hardt at han kunne knekt hendene mine i to hvis han ville. Jeg klarte ikke å røre meg en centimeter. Jeg våget ikke å gjøre noe.
For jeg aner ikke hva denne psykopaten kan finne på med meg som neste.
«Du aner ikke hvor mye jeg har lett etter deg. Men du lever jammen et underholdende liv, Ivery.» Han hvisket meg i øret. Det sendte nye skjelvinger gjennom kroppen.
«Å drikke deg dritings og prøve å kødde med feil mann. En mann du aldri burde ha kødda med. Og så bli kidnappet, og solgt på en auksjon helt ut av det blå … det var et fristende syn, rett og slett.» Han lo hånlig, og det ga næring til hatet jeg allerede kjente for ham.
Feil mann …?
Vent litt. Når jeg tenker etter … er han …
Plutselig ble sekken over hodet mitt revet av. Jeg blunket hardt da lyset skar gjennom pupillene og nesten blendet meg.
Så møtte blikket mitt det blikket jeg aller helst ville unngå. Mannen jeg hadde hatt et one-night stand med.
Hvordan fant han meg …?
Brått stanset bilen, og døra ble åpnet.
«Herr Valerie King. Velkommen tilbake. Alt er klart, slik De bestilte.»
«V- Val…erie …?» Jeg så forvirret på mannen som sto foran meg.
«Sì. Vår herre er Alrigo Valerie King,» svarte mannen.
Al… Alrigo Valerie King …?
Ansiktet mitt ble krittblekt da jeg hørte navnet. Jeg kjente det altfor godt. Det sto overalt, i avisene, på nettavisene, i nyhetssendingene. Han var en av verdens mektigste forretningsmagnater.
Like rik og innflytelsesrik som han var, like skremmende var han. Ryktene om ham gikk som ild i tørt gress. Det som fikk magen min til å knyte seg, var hviskingen om at han drev en dødbringende business med våpen og dop. At han hadde forbindelser til folk du ikke møter uten å betale dyrt.
Kort sagt: mafiaen.
«Lenge siden sist, ma bella.» Han sa det med en iskald ro som fikk det til å ise nedover ryggraden min. Stemmen som kom fra munnen hans, var ren sadisme. Forvridd, som om han nøt hvert eneste ord.
Faen. Hva er det jeg har rota meg borti nå?
