Auksjonen
Ivery Clark POV
Auksjoner…?
Dagen jeg hadde fryktet, var her.
«A… auksjon? Hva er auksjonen for?» spurte jeg ham, selv om jeg allerede kjente svaret. Jeg håpet likevel på det minst mulige.
«Auksjoner der de selger skjønnheter som deg, Ivery. De jentene som ikke blir plukket ut, ender på et eller annet tilfeldig horehus. Så du kan bare regne deg som heldig.» Han gliste. Det krøp kaldt langs ryggen på meg, som gåsehud som aldri ville gi seg. Jeg hadde lyst til å slå ham så hardt at han mistet det dumme smilet.
«Du er jomfru, ikke sant?» sa han.
Jeg stirret på ham med store øyne og prøvde å trekke meg unna.
«Men vi må fortsatt gjøre plikten vår. Kom.» Han grep meg i albuen og dro meg etter seg, som om jeg var en filledukke.
«Hvor tar du meg?» fikk jeg fram.
«Undersøkelse. En lege skal sjekke deg,» sa mannen, uten å senke farten. Pulsen hamret så hardt at det kjentes som huden vibrerte.
«H-hva slags undersøkelse?»
«Det får du se…»
Han dyttet meg inn i et rom. Blikket mitt falt på en lege i hvit frakk. Han var eldre enn de andre. Ansiktet var stramt, blikket tomt.
Legen så på meg uten særlig interesse og justerte brillene.
«Doktor Williams… her er den første,» sa mannen og skjøv meg fram. Han pekte mot en stol. «Sett deg.»
Denne legen er også med dem, ikke sant…
«La oss gjøre dette enkelt, lille venn,» sa doktoren. Stemmen var flat, som en vinterdag uten sol. «Svar tydelig på spørsmålene mine hvis du vil bli fort ferdig.»
«Ferdig med hva?» hvisket jeg.
«Jeg har fått i oppdrag å sjekke den seksuelle helsen din før du går inn i auksjonen.»
Hva i all verden…?
«Mener du alvor?»
«Ja. Så svar. Er du jomfru?»
Jeg bet tennene sammen og møtte blikket hans. Trassig. Jeg ville ikke gi ham noe. Hvem trodde han at han var?
Han lente seg litt fram. «Hør her. Jo mer du svarer, jo mindre inngripende trenger jeg å være. Jeg tipper du ikke vil at noen skal… trenge seg på uønsket.» Han holdt opp to fingre, som om han telte ned.
Nei. Det ville jeg ikke.
«J-ja. Jeg er jomfru…» Stemmen brast. En tåre snek seg ut og trillet nedover kinnet. Faen. Jeg hater dette. Jeg hater den kvalme, ydmykende følelsen som river meg i stykker innenfra.
Han tok pulsen min og sjekket andre ting. Jeg hatet hvert eneste berøring. Hver gang noen la en hånd på meg, kjentes det som om jeg ble mindre.
«Hm.» Han nikket kort. «Greit. Hun er ved god helse. Jeg har ikke mer å undersøke. Du kan ta henne.»
Mannen bak meg tok tak igjen, og så var vi ute av rommet.
Synet mitt ble uklart, som om jeg hadde fått i meg noe. Alt føltes fjernt og tungt. Det eneste jeg visste, var at de fraktet meg bort. Ut på land.
De trakk en svart sekk over hodet mitt da de dyttet meg inn i en bil. Jeg kunne ikke se noe som helst. Jeg kunne bare høre. Kjenne. Puste i mørket.
Da jeg våknet, lå jeg i en seng med de fineste laken, så glatte at de kjentes som kald silke mot huden. Blikket mitt gled videre. I hjørnet satt en kvinne på sengekanten, pyntet som om hun skulle på en gallamiddag.
Hun var vakker. Hun hadde et mørkt, fyldig hår som falt tungt rundt ansiktet. Sminken var lagt feilfritt. Figuren hennes var så perfekt at den kunne fått andre kvinner til å bli grønne av misunnelse.
Men spørsmålet var: Hvor i all verden var jeg?
«Jeg har ventet på deg. Du har vært helt borte i omtrent en time,» sa hun endelig.
«Hvem er du? Hvor er jeg?»
«Jeg er stylisten din, kjære. Og jeg er her for å gjøre deg pen og glamorøs til auksjonen.»
Jeg stirret på henne, målløs. Mente hun det seriøst?
«Nå setter vi i gang. Du har kastet bort nok tid,» sa kvinnen og reiste seg.
Jeg sendte henne et blikk som kunne skåret gjennom stål. «Jeg skal ikke gjøre noen ting. Jeg kommer meg ut herfra.»
«Hør nå, lille venn. Ikke gjør dette vanskelig. Det blir ingen problemer hvis du bare hører på meg. Du har et vakkert, uskyldig ansikt. Jeg kan gjøre deg enda vakrere med sminken min. Med min hjelp tiltrekker du deg en god herre.»
«Hva? En… en god herre?» Det knøt seg i halsen. Jeg var fortapt. Marerittet var ekte. Jeg skulle faktisk selges.
«Ja. Jo rikere herren er, jo bedre for deg. Du får gaver, fine, dyre reiser og mye mer. Du burde bruke skjønnheten din som våpen, kjære. Jeg spår allerede at du blir solgt til en eller annen høytstående mafiaboss.»
Hun er gal. Hun sier det som om dette er alt en kvinne kunne ønske seg. Å bli kidnappet og voldtatt gang på gang for hva da? Reiser og gaver? Er det sånn et menneske skal leve?
Alle her er syke.
«D-du… hvordan kan du si sånt når du selv er kvinne? Føler du ingenting?»
«Selv om jeg føler noe, kan jeg ikke gjøre noe, jente. Akkurat som deg er jeg en slave her også. Så lenge jeg lever og har det greit, bryr jeg meg ikke. Dessuten er herren min så god mot meg. Jeg elsker ham virkelig, og han elsker meg også. Bare meg.»
Herregud. Hun er helt sprø. Måten øynene hennes ble store på da hun nevnte herren sin, fikk meg til å rykke til. Hun er definitivt ikke normal. Ingen ved sine fulle fem ville elsket herren sin. Ingen ville tilgitt voldtekt og slaveri.
Hva er det jeg har rotet meg opp i? Jeg er omringet av mentalt syke psykopater.
«Nå er det bare å sette i gang.» Hun dro meg hardt bortover og presset meg ned på en stol.
Hun begynte å sminke meg. Flere jenter kom inn, gråtende. De så ut som modeller, som om de var revet rett ut av en film eller fra et rømningstilhold. Mange så knekte ut. Utslitte. Alle skulle auksjoneres bort, akkurat som meg.
Jeg så på meg selv. Tårene presset på helt i øyekroken. Stylisten hadde gjort meg om til en uskyldig, tenåringsaktig jente med et svakt rosa skjær i kinnene. Håret mitt var krøllet og lagt opp mer pyntelig. Mer «fint».
Et offer. Slik eldre menn liker.
Hun hadde surret et perlekjede rundt halsen min. Så rakte hun meg en dukkekjole som var altfor kort. Den lot ingenting være igjen til fantasien.
«Skift til denne. Ikke protest, ellers får jeg vaktene til å skifte på deg.» Hun sendte meg et advarende blikk.
«Jeg kan ikke ha på meg dette …» freste jeg mellom tennene, kvalm av hele greia. Hun svarte med et blikk som kunne drept, men jeg rørte meg ikke. Jeg tar ikke på meg den forbanna kjolen.
«Vakter!» skrek kvinnen, og en kraftig mann kom inn med én gang.
«Vil du at vakta skal skifte på deg, kjære? Ser ut som du trenger litt hjelp.» Kvinnen gliste. Vakten lot blikket gli over meg fra topp til tå. Øynene hans var fulle av begjær.
Aldri i livet.
Jeg lar ikke den feite, sleipe grisen legge en hånd på meg.
Han tok et par skritt mot meg, fortsatt med det gliset. Jeg rykket til og rygget.
«Jeg gjør det! Jeg gjør det selv!» ropte jeg og klamret meg til den lille dukkekjolen.
«Tsk. Det skulle du sagt med én gang. Kom deg av gårde, da.»
Jeg svelget tårene og gikk for å skifte. Kjolen var altfor kort. Den avslørte den knallrosa stringtrusa jeg hadde på, og viste det meste av rundingen på brystene mine. Det så ut som de kunne sprette ut når som helst.
Jeg følte meg skitten. Utrygg.
Jeg så flere andre jenter, kledd i ulike «temaer». Én var kledd som en magedanser. Én som en stripper. En annen som en slags eksotisk cowgirl-variant, som fra et billig kostymelager. Hvordan i all verden havnet jeg her?
Så kom en gruppe vakter og eskorterte oss videre. Til hvor … jeg vet ikke. Men så falt blikket mitt på en stor sal.
Salen var fylt av et hav av bord, opplyst av stearinlys. Det var dempet belysning ellers. Alt var pyntet med et fremmed, eksotisk preg.
Mange menn satt i dyre designersdresser, med ansiktene skjult bak maskerademasker som visket ut alle trekk. Men jeg vedder på at de ikke var noe mindre enn monstre.
Servitriser gikk rundt med serveringsbrett, iført ingenting annet enn svarte stringtruser. Mennene rundt stakk sedler ned i G-strengene deres og ga dem et lett klaps på rumpa idet de gikk forbi.
«Mine herrer … vi starter auksjonen nå!» sa noen, og til min gru startet den faktisk.
En kvinne ble dyttet opp på scenen. Lyskasteren traff henne som et hardt, hvitt snølys. Auksjonarius beskrev henne og trekkene hennes som om hun var et dyr, klart til å slaktes og fortæres.
«Én million dollar!» ropte noen, og jeg ble helt satt ut.
En million. Det var jo vanvittig. Var slaver verdt så mye? Skulle noen putte en million i lomma ved å selge livet mitt?
Én etter én ble jentene auksjonert bort. Hver eneste en gikk for en million dollar eller mer.
Og så skjedde det jeg fryktet aller mest. Det var min tur nå. Til. Å. Bli. Auksjonert.
Noen dyttet meg opp på scenen, og jeg så ut over alle med skrekkslagne øyne. Jeg tror jeg kommer til å kaste opp når som helst.
Et samlet brøl av rop og bifall fylte rommet. Det kom til og med noen plystrelyder.
Konferansieren ramset opp «egenskapene» mine, slik han hadde gjort med de andre.
«Jomfru. Rødt hår med eksotiske grå øyne. Hun er jammen en hissigpropp. Hun er tjue år gammel, men hun ser enda yngre ut enn hun er.»
«Budrunden er åpnet.»
Han trådte et skritt tilbake på scenen og styrte budgivningen. Han satte startprisen. Den begynte sakte å stige.
Denne gangen var det flere menn som bød på meg. Jeg ble kvalm da jeg så at mannen som allerede hadde kjøpt en kvinne her, bød på meg også.
«To millioner dollar!»
«Fem millioner dollar!»
«Ti millioner dollar!»
Budene klatret høyere og høyere. Mannen som sto bak alt dette, kom til å tjene seg styrtrik på lidelsen min. Og jeg ville dø mens jeg betalte ned gjelda, helt til mitt siste åndedrag.
Tårene rant nedover kinnene mine, og jeg klarte ikke å holde ut denne galskapen.
«Dere er syke! Dere ekle griser!» skrek jeg av full hals.
Plutselig reiste en høy mann med veltrent kropp seg til sin fulle høyde og holdt kortet sitt i været. «Femti millioner dollar.»
Alle mennene som var til stede, snudde seg mot ham i sjokk.
