Menneskehandel
Ivery Clark POV
Hvor er jeg?
Hva skjedde?
Jeg pep da en skarp smerte slo gjennom hodet som et lyn. Kroppen vugget fram og tilbake i en jevn, uopphørlig bevegelse. Hvor var jeg?
Jeg la hånden mot magen, presset meg bakover og prøvde å sette meg opp. Et fjernt, hullete klask fra vann som slo mot en hard flate, ringte inn i ørene. Jeg åpnet øynene. I stålveggen på et skip satt det et rundt koøye.
Jeg gikk langs stranda i går kveld, og så …
Faen… ble jeg nettopp kidnappet?
Tankene begynte å løpe løpsk. De bladde gjennom de verste mulige scenariene, som sider i ei bok jeg ikke klarte å lukke. Hvem hadde tatt meg? Hva i all verden hadde jeg gjort dem, siden jeg fortjente dette?
Jeg begynte å skjelve voldsomt. Hele kroppen dirret i rykk, og varme tårer presset seg fram og rant fritt. Kroppen gikk rett i overlevelsesmodus. Jeg var på et skip ute på åpent hav, og det var ingen som kom for å hente meg. Jeg var helt alene.
Jeg må ut herfra.
Rommet var lite. Det sto bare ei seng i hjørnet, og ingenting annet. Døra var sikkert låst. Det var jeg nesten helt sikker på.
Jeg så ned på meg selv. Jeg var bustete og skitten, men jeg hadde fortsatt på meg de samme klærne som i går kveld. Med ustø bein reiste jeg meg og gikk bort til døra. Jeg prøvde å få den opp.
Dørhåndtaket rørte seg ikke. Det satt bom fast, låst som med en skrustikke. Jeg forsøkte å riste og vri på det, men det ga ikke etter en millimeter.
Håpet i meg begynte å dø, sakte og stille. Det fantes ingen flukt fra dette helveteshullet. Jeg saumfarte rommet. Fant ingenting som kunne hjelpe.
Ingenting. Jeg var fanget i et rom med fire vegger.
En tung stillhet la seg, tett som tåke, som et siste dødsrall. Alt jeg klarte å håpe på, var å synke og drukne, og slippe alt.
Før jeg rakk å forstå situasjonen ordentlig, hørte jeg lyden av døra som gikk opp.
"H… hvem?" Stemmen min skalv idet jeg skjøv meg bakover.
En mann, kledd helt i svart, kom inn. Et stort skytevåpen hang over skulderen hans. Han hadde et tjukt, svart skjegg og øyne som så ut som de tilhørte et rovdyr.
"Ser ut som vi fikk et bra fangst, dette her. Hva heter du, lille jente?" knurret han med en grov stemme og tok skritt mot meg.
Hvem er det han kaller «lille jente»? Jeg er jo fullt utvokst. Jeg er nitten. Men folk sier ofte at jeg ser mye yngre ut enn jeg er, og av og til tar de meg for å være yngre tenåring.
Faen, dette var ikke tidspunktet for å tenke på alt det der. Den middelaldrende mannen tok truende skritt mot meg, med blikket låst på meg på en ubehagelig måte.
«Hold deg unna, ellers slår jeg deg. Jeg er mer voldelig enn du tror jeg er!» ropte jeg til ham og prøvde å skrape sammen litt mot.
For å være ærlig skremte han vettet av meg. Han kom nærmere og nærmere. De tunge støvlene dunket i gulvet for hvert skritt.
«Nå var du uforskammet, lille jente. Jeg snakket pent til deg, men du har klør, du. Du må skjønne reglene, ikke sant?» knurret han, dyrisk, og jeg rykket til. Skrittene hans var ustøe og ville, som om han ikke hadde bremser.
Nei … nei …
«Jeg sa hold deg unna!» Jeg rygget bakover i panikk til jeg traff senga, med ryggen presset mot veggen.
«Ikke skrik til meg, kjerring!» Han grep meg i halsen og slengte meg brutalt i gulvet.
Jeg skrek da jeg traff, som om noe i meg sprakk. Smerten var uutholdelig, som om en stor, tung stein ble smelt ned over meg.
Den kraftige mannen lente seg over meg og slo meg hardt over ansiktet, så det svartnet og stjerner danset. «Lille kjerring, ikke våg å snakke til meg sånn igjen, skjønner du?»
Så hørte jeg klirringen av et belte. Herregud. Han skulle voldta meg.
«Frekke jenter må lære seg en lekse. Jeg skal knulle deg i alle de tre hullene dine, lille jente.» Mannen lo mørkt, og det fikk meg bare til å gråte mer.
«Nei! Nei, kom deg av meg!!»
«Slutt å vri deg, lille jente. Jeg lover at du kommer til å like det.» Ordene hans fikk det til å vrenge seg i meg.
Plutselig hørte jeg flere menn komme inn i rommet. Jeg vred hodet og så mot dem med tåkete øyne, fulle av tårer.
«Hva i all verden tror du at du driver med?!» ropte en av dem idet han kom bort.
I én bevegelse dro han mannen vekk fra meg og hamret neven i ansiktet hans. «Jævla idiot. Sa jeg ikke at du ikke skulle røre varene vi har fått tak i? Klarer du ikke å holde dritten din i ro, eller?»
V-varer?
Kalte han meg varer?
«Hva hvis hun er jomfru? Vi får mer penger om den jenta er jomfru, din tomsing! Det er stor etterspørsel på auksjoner etter sånne.» Han skrek til den andre, og kulda krøp over ryggen min.
A-auksjon? Varer?
Blir jeg solgt? Faen, er dette menneskehandel? Herregud!
En bølge av panikk skjøt gjennom kroppen. Jeg svettet kaldt nå. Dette kan ikke være virkelig. Skal jeg virkelig selges på et svart marked?
En av mennene grep meg hardt i albuen og dro meg ut. Jeg la knapt merke til omgivelsene. Jeg var fortsatt i sjokk.
Han førte meg gjennom en smal gang. Vi tok et par svinger. Så falt blikket mitt på dusjrommet. Dusjhodene hang på rekke, med jevne mellomrom.
Til min gru var det kvinner der også. Helt avkledd, nakne for alle å se. De hadde blåmerker over kroppen. Noen hadde inntørket blod i ansiktet og i håret, slik som meg.
«Kle av deg.» Mannen befalte det og rettet en pistol mot meg. Ikke faen. Jeg skulle ikke kle meg naken for noen. Jeg ristet på hodet, leppene skalv.
«Du trenger en forbanna dusj. Du stinker av blod og skitt. Av deg, nå.»
Jeg stirret på ham, lamslått. Han mener alvor. Han vil at jeg skal stå naken foran alle?
«N-nei. Jeg gjør det ikke! Jeg klarer ikke!» ropte jeg og prøvde å komme meg unna. Men en tung ørefik traff ansiktet mitt. Verden snurret, og jeg ble svimmel.
«Gjør det nå, ellers gjør jeg det for deg. Og tro meg, du kommer til å hate hvert eneste sekund.» Han hveste gjennom tennene. Som om det ikke var nok, sparket han meg i magen. Jeg stønnet av smerte.
«Gjør det!»
Jeg hulket. Jeg ville ikke bli slått i hjel. Kroppen verket. Alt verket. Jeg ville bare hjem.
Med skjelvende hender dro jeg sakte av meg klærne. Kjolen gled ned og la seg på det kalde gulvet. Jeg kjente det harde blikket hans brenne i huden, han som hadde slått meg.
Jeg hadde alltid vært sjenert for å vise meg naken. Men skjebnen hadde ikke bare gitt meg en smell. Den hadde knust meg. Nå sto jeg der og ble glodd på av en tilfeldig, ekkel fremmed. En gangster.
Rundt meg hørte jeg snufsing og gråt fra andre jenter. Det var som å gni salt i et åpent sår. Gråten skar i ørene og dro frykten og sorgen dypere inn.
Hva er det jeg har rotet meg borti?
Tårene rant mens iskaldt vann sprutet ned over hodet mitt. Mannen stirret fortsatt på meg, uten å skjule hva han ville.
Jeg vasket meg så godt jeg kunne. Jeg visste at det kunne bli lenge til neste gang. Jeg klarer ikke engang å forestille meg hvordan livet mitt kommer til å se ut etter dette.
Det fantes ingen flukt her. Den eneste utveien noen av kvinnene kunne håpe på, var døden.
En knusende, pinefull død.
Etterpå spiste jeg kveldsmat med de andre jentene i et lite rom. Vi satt på gulvet med tallerkener foran oss. Vi fikk ikke lov til å bruke bestikk. Synet fikk det til å svømme for øynene mine. Jeg ble kvalm.
Disse mennene var menneskesmuglere. Dette var noe langt mørkere, noe som kunne lede rett inn i et miljø like farlig som mafiaen.
Jeg blir solgt ...
Det har gått en uke nå, og skipet går fortsatt for full fart. Jeg klarte ikke å sove ordentlig. Kroppen var fortsatt i alarmberedskap, hodet i kaos. Jeg var fanget, langt borte fra hjemlandet mitt. Det fantes ingen vei ut.
Alle mennene om bord bar våpen, og kvinnene var for redde til å gjøre motstand. Jeg forsto hva som ventet meg. Jeg kom til å bli sexslave for en mafioso, eller sendt til steder der kvinner ble behandlet verre enn dyr.
Plutselig gikk døren opp, og en vakt kom inn. Det var den samme vakten som hadde tvunget meg til å kle av meg. Ansiktet hans var tomt, likegyldig.
«Hvor gammel er du, jente ...?» Han tok et skritt mot meg, og jeg rygget instinktivt.
Som om jeg i helvete skulle fortelle ham min virkelige alder.
«Jeg er trettien år gammel.»
Kjeven hans strammet seg, og i neste sekund slo han meg. «Prøv å lyve for meg en gang til, så flår jeg deg levende. Skjønner du? En gang til. Hvor. gammel. er. du?»
«Nitten ...» Jeg bet meg i den skjelvende leppen. Jeg nektet å gråte foran et monster som ham.
Han løftet hånden igjen, og jeg gispet: «Jeg snakker sant.»
Først så han forvirret på meg, og så var ansiktet hans like uttrykksløst som før. «Jeg trodde du var under atten. Jenter under atten blir nemlig solgt for høyere summer på auksjonen.»
Ordene hans fikk det til å vrenge seg i meg. Det var motbydelig. Han snakket som om vi var kveg, som om livene våre bare var merket med en prislapp.
«Hva heter du? Og ikke prøv å lyve for meg igjen. Jeg skal vise deg hvordan døden kjennes, skjønner du?» advarte han og stirret på meg som om han kunne drepe.
«I ... Ivery ...»
«Ivery. Du er i det minste vakker. Du skal være glad for at du skal på auksjon i dag.»
H-Hva!?
Auksjon?
