Kapittel 3

Jeg beveger meg ut av huset og prøver å finne et avsidesliggende sted, mens jeg kjenner et støt av elektrisitet stige i meg. Når jeg kommer ut av det store huset, ser jeg meg rundt for å finne et sted langt unna hvor ingen kan se meg, for jeg vet at det som er i ferd med å skje, ikke er normalt. Det er en forbannelse, noe hentet fra en magisk roman. Noe fra en folkehistorie.

Jeg ser at nabolaget ikke er helt ferdig utviklet. Det er tomter til salgs, men ikke alle er ryddet for bygging. Jeg beveger meg mot den nærmeste, som ser tett bevokst ut. Det vil være et godt dekke, tenker jeg for meg selv. Mens jeg kjemper for å holde meg oppreist, støter jeg inn i trærne og prøver å kjempe mot denne rivende smerten inni meg.

Jeg faller til bakken idet jeg hører bena mine brekke. Etterfulgt av en knakende lyd når kroppen min vrir seg og jeg begynner å få pels. Jeg blir revet fra hverandre og satt sammen igjen. Så er det over. Jeg er et beist. Et gigantisk hårete beist. Jeg kan se skogen rundt meg og kjenne den våte, mosebelagte bakken under potene mine. Det er min forbannelse.

Hvorfor skjedde dette? Jeg vet at det ikke er fullmåne. Jeg skulle ikke ha forvandlet meg, tenker jeg for meg selv. Jeg slipper ut et brøl, og instinktene mine skyter gjennom meg. Jeg må forsvare meg, noe kommer mot meg. Jeg snur meg rundt og gjør meg klar til å angripe hva enn som er der ute.

Jeg har ingen kontroll over dette instinktet. Jeg er et dyr og er på autopilot, hjernen og følelsene mine glir bort, og alt jeg tenker er å drepe eller bli drept. Så ser jeg to ulver som piler ut fra der jeg kom inn i trærne. Jeg kaster meg over dem. Tennene mine borer seg gjennom huden til denne ulven.

Smaken av blodet mater instinktene mine, jeg begynner å rase. Jeg river og sliter i denne. Jeg kjenner en skarp smerte i bakbeinet mitt. Den trekker oppmerksomheten min bort fra ulven jeg bet, og jeg snur meg for å se den andre. Jeg kaster meg mot ansiktet og treffer. Nok en gang tenner blodet raseriet mitt, og jeg går på igjen.

Den andre slår og klarer på en eller annen måte å kaste kroppen min bort fra ulven jeg slåss med. Begge trekker halen mellom beina og løper inn i skogen. Jeg begynner å jage dem, for jeg elsker å løpe i denne formen, og jeg elsker en god jakt. Jeg løper og løper, men blir lei siden jeg har mistet dem av syne og ikke vil snuse dem opp. Jeg klarer å få kontroll over beistet igjen og forvandler meg tilbake. Her står jeg naken, alene, våt og i skogen.

Jeg kjenner regnet på den bare huden min og innser at jeg må komme meg tilbake. Mens jeg går tilbake, prøver jeg å forstå hva som nettopp skjedde. Først, hvorfor kom beistet mitt ut når det ikke er fullmåne? Hvor kom de ulvene fra? Mens jeg grubler over dette om og om igjen, kommer jeg tilbake til tingene mine. Som om jeg ikke hadde nok å bekymre meg for, er klærne mine revet i stykker. Heldigvis overlevde i det minste skoene mine, men de er gjennomvåte av det nå pøsende regnet. Jeg tar dem på og prøver å vikle de revne klærne rundt den gjennomvåte kroppen min så godt jeg kan. Nytteløst. Ingenting er dekket.

Jeg finner telefonen min, den er intakt og takket være det vanntette dekselet er den uskadd. Jeg bestiller en skyss og aner ikke hvordan jeg skal forklare hvorfor jeg er så ustelt, praktisk talt naken, våt og dekket av søle. Jeg beveger meg mot veien og legger merke til to hauger med klær. Det er praktisk, tenker jeg. Jeg tar dem på, og i det minste er jeg kledd. Selv om klærne ikke passer, slipper jeg å forklare hvorfor jeg er naken. Jeg legger fra meg klærne mine og venter på bilen.

Det tar ikke lang tid før jeg er hjemme når skyssen kommer. Jeg åpner døren til hybelen og går rett til badet. Jeg trenger en dusj og å vaske bort gjørmen jeg har dratt med meg inn. Jeg dusjer og rydder opp. Etter alt dette bestemmer jeg meg for å sjekke inn med pappa og Ian. Jeg ringer pappa, men får ikke svar.

Ikke overraskende. Hvis han har drukket, er det ingen sjanse for at han tar telefonen. Jeg bestemmer meg for å ringe onkelen min. "Hei, studentjente." "Hei, hvordan går det med pappa?" Det blir en lang pause, og jeg vet at pappa har drukket. "Det er greit, jeg vet," sier jeg. "Men hvordan var flyturen? Hvordan er romkameraten din? Fortell meg alt." Jeg smiler.

Onkel Dave har vært mer som en forelder for meg enn pappa de siste årene. Han trådte virkelig til da mamma gikk bort. Pappa falt inn i depresjon og alkohol, og han tok rollen som hengiven onkel. Enten det var å sørge for at det var mat på bordet eller dukke opp på skoleballet mitt for å ta bilder før dansen. Han har vært min klippe, og uten ham ville jeg aldri ha kommet hit i utgangspunktet.

Jeg forteller ham om festen. Hvordan jeg elsker romkameraten min, men utelater delen om at jeg forvandlet meg til et villdyr og angrep andre ulver. "Vel, ha det gøy, men husk å lære noe mens du er der. Det er sent her, så jeg må legge meg. Jeg elsker deg." "Jeg elsker deg også, onkel Dave." Samtalen avsluttes, og jeg blir igjen alene og ser opp i taket.

Jeg burde ringe Ian. Jeg vet at jeg sendte ham en melding da jeg landet og da jeg kom til hybelen, men det er alt. Jeg ringer ham, og Jamie svarer. Jeg hører mange folk i bakgrunnen, og jeg vet at han er ute. "Hallo?" "Å, beklager, er Ian der, Jamie?" "Hvordan visste du at det var meg, Ember?" "Jeg kjenner stemmen din, jeg har jobbet med deg en stund, husker du?" "Jeg vet, beklager, Ian er på toalettet, han la igjen telefonen sin i baren, og jeg så navnet ditt på innringer-ID-en, så jeg tenkte jeg skulle si hei."

"Vel, hei." "Hei." "Kan du bare be ham ringe meg tilbake?" "Det skal jeg gjøre, ha det gøy der ute." "Det skal jeg, takk." Jeg legger på telefonen. Jeg trenger å få litt søvn, jeg har timer i morgen, og selv om jeg har en million ting i hodet, må jeg få sove.

Jeg våkner og ser at Mel sover dypt. Jeg aner ikke når hun kom inn i går kveld, men det spiller ingen rolle. Jeg har ting å gjøre. Jeg går ut for å spise frokost i spisesalen. Jeg har vanskelig for å fokusere på hendelsene i går kveld. Jeg må finne ut hva som skjedde. Hva om det skjer igjen, og jeg forvandler meg i en time? Nei, det må ha vært et tilfeldig tilfelle. Jeg må bare komme meg til timene, jeg har ikke tid til å tenke på dette nå.