Kapittel 2

Uberen stopper ved universitetet, og med mine to kofferter stiger jeg ut av bilen. Det øser ned, og jeg skulle virkelig ønske jeg hadde en paraply. Jeg sleper meg bort til hovedbygningen for å finne rommet mitt og få all informasjonen jeg trenger.

Når jeg kommer opp til rommet, er romkameraten min allerede der. Hun er høy, vakker og blond. "Hei, jeg heter Ember," sier jeg med et smil. "Hei, jeg er Melanie. De fleste kaller meg Mel. Jeg kan se at du ikke er herfra, så hvor kommer du fra?"

Jeg merker med en gang at hun er en sosial sommerfugl. Det er greit, jeg har aldri vært spesielt sosial selv. Ikke fordi jeg er en rar enstøing eller noe sånt. Jeg har bare måttet hjelpe til med å ta vare på pappa etter at mamma døde, og før det var mamma syk lenge, så det har ikke vært mye tid til å få eller beholde venner.

Men dette er et nytt sted, og min eneste forpliktelse er til meg selv. Jeg skal utfordre meg selv til å danne vennskap og nyte ungdommen, som mange kaller det. Jeg vil ikke nyte det for mye, studier er viktige, men det er også viktig å ha et slags liv. "Jeg er fra Carolinas," svarer jeg Melanie mens jeg legger fra meg bagasjen på det som ser ut til å være min side av rommet.

"Å, så du er fra østkysten, ikke rart du er gjennomvåt. Du aner ikke hva slags vær som venter deg her. Vel, det er stort sett kaldt, vått og regnfullt. Men det er greit, bare lån så mange regnjakker og støvler du vil. Forresten, hvilken skostørrelse bruker du?"

Jeg må innrømme at jeg ikke forventet å få en så vennlig og sprudlende romkamerat, men jeg er glad jeg har det. Jeg svarer, "størrelse 37." Ansiktet hennes bryter ut i et enormt smil. Og med et hvin sier hun, "Det er min størrelse! Jeg visste at dette kom til å bli en god dag, horoskopet mitt sa det. Her, ta disse, pappa kjøpte dem til meg, men jeg har allerede et par."

Jeg ser ned og finner røde støvler i min størrelse. Jeg smiler, takker henne og begynner å pakke ut. Når jeg er ferdig, ser jeg at Mel leser det nyeste nummeret av Cosmopolitan. "Hei, Ember, vil du bli med meg på en fest? Jeg vet at du ikke kjenner noen siden du nettopp har flyttet hit, men jeg er herfra og kjenner mange folk. Det blir gøy. Søte gutter, dansing, DJ, alkohol... du vet, de morsomme tingene."

Jeg må innrømme at det nærmeste jeg har kommet en fest er jobben min på den lokale puben og restauranten. Men jeg er her for å både studere og oppleve livet, så hvorfor ikke? "Klart, Mel. Jeg blir med, men jeg har en fyr hjemme, så ingen gutter for meg." Mel smiler og svarer, "Jippi!!! Og for fyren din, det han ikke vet, har han ikke vondt av." Hun ler, og jeg bare smiler og rister på hodet.

Jeg tar en dusj og tar på meg noen skinny jeans og en svart V-hals T-skjorte. Jeg lar de røde krøllene falle nedover ryggen. Jeg tar på meg de svarte Converse-skoene og ser i speilet. Jeg ser bra ut, rumpa mi har en perfekt form, brystene mine er fyldige og struttende. Huden min er feilfri uten en eneste flekk, bare noen fregner. De grønne øynene mine er klare, og håret mitt er glansfullt og krøllene er alltid sprettende.

Det må ha vært omtrent samtidig som jeg fikk min lidelse den kvelden. Det ødela meg ikke bare, men gjorde meg til den mest perfekte versjonen av meg selv jeg kunne være. Ikke at jeg ikke var pen, men jeg var ganske alminnelig. Det var som om alt jeg noen gang hadde tenkt var lite tiltalende forsvant. Musklene mine ble perfekt tonet, håret mitt ble superglansfullt, kinnbeina mine ble mer markerte, og øynene mine ble grønnere hvis det er mulig. Leppene mine ble fyldigere, det samme gjorde brystene og rumpa.

I tillegg til disse gode egenskapene som jeg liker, har jeg noen dårlige som jeg ikke kan kontrollere. Heldigvis skjer det bare en gang i måneden, og jeg ser ut til å kunne sørge for at ingen er i nærheten når det skjer. Jeg gjør meg ferdig med å sjekke utseendet mitt og går ut av badet.

"Du må være en av de vakreste kvinnene jeg noen gang har sett. Jeg skjønner ikke hvordan du klarer å se så flott ut i vanlige klær," sier Mel. Jeg smiler takknemlig. "Du er ganske pen selv, vet du det?" Mel ler. "Selvfølgelig vet jeg det. Men jeg kunne aldri klare å se så enkel ut som du gjør." Hun begynner å ta på seg kroppssprayen sin, og jeg prøver hardt å ikke lage en grimase.

Det lukter godt, men for meg er det sterkt på grunn av min forsterkede luktesans. Mel ser på meg. "Er du klar til å dra? Vennen min Javier kjører." Jeg nikker, og hun går ut av rommet. Jeg følger henne til heisen og ut til bilen. Hun hopper inn i forsetet, og jeg setter meg bak. "Javier, dette er Ember. Hun er fra Østkysten, så jeg tenkte vi kunne vise henne hvordan vi på Vestkysten fester."

Han ser tilbake, og jeg kan se at han ser bra ut. Han er solbrun, har en kortklipt sveis, og jeg kan se at han har fine, tonede armer. Han har noen tatoveringer som kanskje skremmer folk, men ikke meg. Ingenting siden natten i skogen på min 16-årsdag skremmer meg. Ingenting gjør vondt heller. Jeg har overmenneskelig styrke, og hver gang jeg får et sår, lukker det seg og leges nesten øyeblikkelig. En av de mange fordelene ved denne forbannelsen jeg har.

Vi kommer til festen, og den ser ut til å være i full gang til tross for at det er tidlig. Jeg er sikker på at etter hvert som kvelden skrider frem, vil det bli en enda større fest enn det allerede er. Jeg følger etter Mel og Javier. Mel snur seg. "Dette er Ashly Moscows fest. Hun har masse penger og gjør ikke mye ellers. Hun går ikke engang på universitetet. Hun gikk på videregående med Javier og meg. Hun har et fond, og dette er innflyttingsfesten hennes."

Vi går inn i en enorm herskapshus. Det er vakkert, jeg tar inn synet. Mange unge mennesker. Rundt min alder, vil jeg tro, kanskje noen eldre, kanskje noen yngre. Men så merker jeg det. Noe er galt, jeg føler hårene på armene reise seg, og jeg blir urolig. Nesten som om det er en trussel i nærheten. Jeg føler kroppen min bli varm, og huden min brenner plutselig. Jeg vet hva som kommer.

"Hei Mel, jeg skal ta en runde, men hvis du ikke ser meg, bare vit at jeg møter deg tilbake på hybelen vår. Jeg kan alltid ringe en Uber, så gå og ha det gøy, og det skal jeg også," sier jeg og prøver å høres selvsikker ut. Jeg smiler og går av sted. Jeg høres sikkert ut som en rar en som dukker opp på en fest for å bare forlate henne. Men jeg må komme meg ut herfra, ellers vil noen bli skadet.