Kapittel 2
Grace hadde allerede kommet etter, og da hun så meg stå stivnet i døråpningen, rakte hun raskt ut hånda og dyttet meg lett.
Grace lo og sa: «Chloe, slutt å erte ham. Han er Dylans lillebror. Han kom akkurat inn fra bygda. Ikke skrem ham.»
Senere fant jeg ut at hun var kona til assisterende rektor, Chloe. Hun var i trettiårene, men så ut som hun var i tjueårene. Hun hadde vært vokalist alene før, og nå jobbet hun som musikkredaktør i en TV-kanal. Hun var vakker og elegant, sånn på en måte som fikk rommet til å virke litt mer velordnet.
Huset hennes lå rett ved siden av. Det var bare en vegg, tjukk som et mursteinsskift, som skilte balkongene våre. Gjennom den tynne avstanden kunne man nesten høre hverandres liv, som en svak sus fra naboleiligheten en mørk vinterkveld.
«Å ja? Er dette Dylans bror? Er dere helbrødre, altså?» spurte Chloe.
«Selvfølgelig er vi helbrødre. Han kom inn på skolen vår i år,» svarte Grace.
Chloe lot blikket gli over meg, opp og ned. Hun snakket til Grace, men øynene hennes slapp ikke taket i meg. «Jeg får følelsen av at dere to har noe på gang.»
«Hva mener du?» snappet Grace tilbake.
«Altså—Dylan er jo ikke lav, men han er tynn som en staur. Og lillebroren hans ser jo ut som han kunne bære vedsekker opp fjellet. Ser det ikke litt… mistenkelig ut?» ertet Chloe.
Grace så på henne. «Chloe, sånt sier ikke kona til assisterende rektor. Ikke behandle ham som en småunge heller. Han går allerede på universitetet. Tror du ikke han skjønner ting?»
Chloe humret lavt. «Greit, greit. Nok prat. Er dere ferdige? Vi må dra. De andre venter.»
«Kom igjen.» Grace snudde seg mot meg og sa: «Gjør hva du vil etter frokost. Jeg rydder bordet når jeg er tilbake.»
«Ok.» Jeg nikket høflig til henne.
Da Chloe snudde seg for å gå, kastet hun et blikk mot meg og sa lavt til Grace: «Han her virker ganske sjenert. Ikke undervurder ham bare fordi han kommer fra bygda. Jeg sier deg—ungdom fra bygda nå til dags kan være temmelig flinke på… visse ting.»
«Jaja. Du er den verdige kona til assisterende rektor. Kan du være litt mer ordentlig? Folk som ikke vet at du har stått på scene, kan begynne å tro at han også er en flørtete type,» advarte Grace.
«Jeg er kanskje ikke ordentlig, men du er jammen ikke normal du heller,» svarte Chloe.
De ertet hverandre mens de gikk ut. Jeg sto igjen og så på avstand mens de satte seg inn i en liten bil.
Da Chloe åpnet bildøra, snudde hun seg brått og så rett på meg. Det fikk meg til å rykke til. Jeg lukket døra fort, og hjertet hamret.
Jeg kjente det. Bak de lyse øynene hennes lå det et dypere blikk, som om hun så mer enn hun burde.
Når det gjaldt sex, visste jeg bare litt. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle være med kvinner. Ikke med kvinner som Chloe—vakre, gifte kvinner som bar ringen sin som en selvfølge. Før ville jeg ikke engang ha ofret henne et ekstra blikk.
Jeg var allerede tiltrukket av Grace. Men jeg hadde prinsippene mine. Så jeg måtte vri den forelskelsen over på Chloe, som om det gjorde alt mindre farlig.
Hvis jeg skulle sammenligne, likte jeg egentlig best kvinner som Grace. Hun hadde mer sjarm. Hun var høy, slank, og hadde en ro ved seg som minnet om klar luft etter snøfall.
Men mellom Grace og meg lå Dylan som en terskel jeg ikke kom over. Med Chloe var det annerledes.
Bare det at hun fantes der, gjorde at det føltes som om alt kunne skje.
Og måten hun så på meg. Det siste blikket idet hun satte seg inn i bilen—det var som et støt gjennom kroppen.
Hele formiddagen var jeg som en maur på ei varm stekepanne. Tankene gikk i ring om Grace og Chloe. Til og med da jeg satt i sofaen og så på TV, klarte ikke det oppjagede hjertet å falle til ro.
Mot lunsjtider hørte jeg latter utenfor døra.
Jeg hørte tydelig Grace og Chloe prate sammen, og jeg håpet i det stille at Chloe skulle følge Grace inn.
Da døra åpnet seg, sa Grace hade til Chloe ute i gangen. Det gjorde meg litt skuffet.
«Nolan, kom og se hva jeg kjøpte til deg,» sa Grace mens hun gikk bort til sofaen og la en haug med plastposer på den.
Jeg ble overrasket da jeg oppdaget at hun hadde kjøpt flere sett til meg med T-skjorter og joggebukser, med prislappene dinglende helt synlig. De billigste lå på flere hundre kroner. Den dyreste T-skjorta kostet flere tusen.
Jeg ble helt satt ut.
Alle klærne mine kom fra billigboder og tilbudskurver. Ingenting hadde kostet mer enn en hundrelapp. Da jeg så denne haugen med dyre klær, klarte jeg ikke la være å lure på om de var ment for å brukes eller bare ligge der som et slags trofé.
«Hva er det du glaner på? Prøv et sett. Fort!» sa Grace.
«De passer sikkert, men de er altfor dyre,» svarte jeg.
«Hvordan kan du vite om de passer uten å prøve? Kom igjen. Skift til et sett, så jeg får se,» maste Grace.
Hun hadde vasket alle klærne mine, så hun visste størrelsen min. Å kjøpe etter målene mine kunne i prinsippet ikke gå feil.
Men hun var redd noe likevel kunne være litt av, så Grace insisterte på at jeg skulle prøve et sett til.
Etter det åpnet hun uten videre den dyreste pakken med T-skjorte og joggebukse, og stilte seg til side og så på meg.
Tross alt var jeg nitten. Jeg var godt over ti centimeter høyere enn Grace. Jeg syntes det var pinlig å ta av meg jakka foran henne.
Grace reagerte ikke med én gang. Men så, som om hun ombestemte seg, rakte hun ut hånda og løftet opp T-skjorta mi og sa: «Hva er det å være sjenert for foran meg? Ta den på!»
Da hun løftet T-skjorta og fikk øye på det tykke brysthåret mitt, stivnet hun.
For å være helt ærlig var jeg fryktelig flau i det øyeblikket.
Jeg var annerledes enn andre. Jeg hadde hatt brysthår siden ungdomsskolen. Klassen visste det, for jeg spilte ofte basket og fotball uten skjorte når vi var ute på løkka.
Guttene pleide å ertre meg for det, og ingen av jentene ville sitte ved siden av meg.
På grunn av det brysthåret hadde jeg alltid følt meg mindre verdt.
Jeg hadde aldri trodd at Grace skulle se det nå. Jeg fikk lyst til å synke ned i gulvet, eller finne et hjørne og slå hodet i veggen.
Men til min overraskelse, etter å ha stirret tomt et par sekunder, glitret det merkelig i øynene hennes. Hun viste verken avsky eller ubehag. Det var heller noe som lignet… glede.
Jeg rev T-skjorta ut av hånda hennes og dro den raskt på meg. Den satt som støpt.
Så ba Grace meg prøve buksa. Men idet jeg løsnet beltet, skjønte jeg at noe var galt.
Jeg hadde sittet i sofaen hele formiddagen og tenkt på Grace og Chloe. Kroppen min hadde forandret seg. Penisen min var hard, konstant stiv. Jeg var redd for at svigerinna mi skulle se meg sånn.
Jeg kunne bare snu ryggen til, ta av buksa og ta imot den nye buksa fra hånda hennes og få den på.
Grace smilte, men sa ingenting.
Da jeg snudde meg, var jeg fortsatt hard. Akkurat idet jeg skulle snu meg bort igjen, grep Grace tak i armen min og sa: «Hva er det du driver med? La meg se om den passer.»
Og så tok hun faktisk på den.
Da de smale fingrene hennes berørte penisen min, gikk det et rykk gjennom hele kroppen. Jeg strammet rumpa instinktivt, håpet at hånda hennes skulle trekke seg unna.
Men Grace så ikke ut til å legge merke til det. Hun fortsatte å nappe og rette på buksa. Av og til strøk hun over det mest følsomme stedet, mens hun liksom bare vurderte og sa: «Ikke verst. Ikke for stor, ikke for liten. Helt passe.»
Hun målte meg opp og ned med blikket igjen, som om det som nettopp hadde skjedd ikke var med vilje, som om jeg bare hadde misforstått henne.
Jeg smilte stivt og stammet: «Takk, Grace.»
Grace så meg rett i øynene uten å si noe. Så spurte hun plutselig: «Nolan… liker du Chloe?»
Jeg ble så redd at ansiktet brant. «Nei, nei…»
«Du lyver fortsatt for meg. Husk at jeg ikke er født i går. Se på deg. Du er jo steinhard der nede. Tør du virkelig å si at du ikke tenkte på henne i stad?» presset Grace.
