Kapittel 8 Knust verdighet

Sean kjørte Keira tilbake til leiligheten til Elodie.

Han så det med én gang: Keira var i elendig forfatning, helt på kanten av å knekke sammen.

Men noen sår kunne han ikke gjøre noe med. Han la bare igjen kontaktinformasjonen sin.

«Ring meg hvis du trenger noe. Ikke finn på noe dumt, Keira. Det finnes ikke et problem som ikke kan løses!»

Keira lukket døra og lente seg mot den kalde dørplata. Kroppen gled sakte ned til gulvet.

Hvor var håpet hennes?

Aidens hat. Familiens utnyttelse. Og helsa som ble verre for hver dag.

Og så de skyhøye regningene fra sykehuset—hver for seg var mer enn nok til å knuse henne.

Hun ville leve, om ikke annet for å betale tilbake Elodie og Seans godhet.

Men hun hadde ingen måte å overleve på.

Martha ville bare presse henne til å selge seg for fordeler, og Aiden kunne knapt vente på at hun skulle dø.

Det virket som hun bare hadde én vei igjen. Den mest ydmykende.

Noen dager senere, i et avlukke på en finere nattklubb.

Keira hadde på seg en utringet serveringsuniform. Hun holdt ut smerten i venstre øye og bølgene av kvalme. Mekanisk tvang hun fram et smil til en ekkel forretningsmann.

Hun var vakker. Uten sminke så hun ren og uskyldig ut, sånn som vekker medlidenhet. Med sminke var hun slående, nesten fortryllende.

Martha hadde sett det for lengst. Det var derfor hun gang på gang sendte Keira ut for å underholde kunder på middager.

«Drikk! Drikk opp!» Rhett dyttet frekt et glass med brennevin mot leppene hennes.

Den andre hånda hans strøk over låret hennes, altfor pågående.

Det vred seg i magen på Keira.

Hun hadde knapt fått i seg mat de siste dagene. Nå ble hun tvunget til å drikke, uten mulighet til å gjøre motstand. Hun trengte pengene altfor desperat.

Hun lukket øynene, lente hodet bakover og lot spriten renne ned.

Det føltes som om halsen og spiserøret ble skåret opp med kniv. Magen slo seg plutselig i krampe.

«Bra! Det er sånn! En til!» Latter og heiarop brøt ut rundt henne.

Et nytt glass ble presset i henne.

Keira kjente synet mørkne. En skarp piping ringte i ørene.

Plutselig slo hun hånda for munnen idet en varm bølge av blod, med metallsmak, steg i halsen.

Hun bøyde seg fram, uten å kunne stoppe det. Det som kom opp var ikke mat, men bitter magesyre.

Oppkastet sprutet utover det dyre teppet. Et grotesk syn.

Rommet ble stille et øyeblikk. Så brøt det ut avskyde utrop og bannskap.

«Faen! For en stemningsdreper! Spyr allerede?»

«Få henne ut! Æsj!»

«Spiller så fin på det, og etter et par glass later hun som hun skal dø!»

Akkurat da ble døra til avlukket skjøvet opp.

Klubbsjefen kom inn, smiskende, og geleidet flere personer med seg.

Først gikk Aiden.

Zoey hang i armen hans og smilte sukkersøtt.

De var her for å snakke forretninger og hadde tilfeldigvis passert dette bråkete rommet.

Aiden fikk øye på Keira med én gang, sammenkrøpet på gulvet, ynkelig og knekt.

Pupillene hans trakk seg brått sammen. Det føltes som om noen slo ham hardt i brystet.

Et raseri han ikke kunne sette ord på, skjøt gjennom ham.

Zoey så henne også.

Etter det første overraskede rykket flakket et ondt, tilfreds glimt gjennom blikket hennes.

Hun slo raskt hånda for munnen, som om hun var sjokkert. Så sa hun med vilje høyt nok til at alle kunne høre:

«Keira? Hva gjør du her? Kledd sånn? Det er bare noen dager siden du og Aiden skilte dere, og allerede har du sunket til å være vertinne? Jeg vet at du elsker penger, men dette er jo helt skamløst!»

Stemmen hennes var ikke lav. Hun fikk alles oppmerksomhet til å vende seg mot Keira.

Blikkene deres var fulle av forakt, hån og en skadefro, underholdt nysgjerrighet.

Aiden ble kullsvart i ansiktet.

Synke så lavt? Jobbe som vertinne? Se så ynkelig og utslitt ut?

Var hun virkelig så desperat etter menn? Etter penger?

Etter at hun hadde forlatt ham, løp hun rett til et sånt sted for å selge seg? Og hun var til og med villig til å fornedre seg til dette patetiske nivået!

Den brennende eiersyken og følelsen av svik fikk ham til å snakke før han rakk å tenke.

«Hvor mye mer motbydelig kan du bli? Du gjør meg kvalm.»

Ordene hans var nådeløse. Brutalt grusomme.

Keira hadde ikke engang krefter til å se på ham. Den skarpe smerten i magen og den metalliske, blodige smaken i halsen fikk henne til å holde på å svime av.

Hun kjempet seg opp på beina, med ett eneste ønske: å komme seg vekk herfra.

Mennenes latter og kommentarer ble bare grovere.

«Så det er Aiden sin ekskone?»

«Ser ut som hun ikke klarer seg uten Aiden, så nå står hun her og selger seg?»

«Lurer på hvordan en dame Aiden har kasta, smaker.»

Keira holdt hodet nede og snublet mot utgangen.

Akkurat idet hun nærmet seg døra, stakk en full mann med vilje ut foten og hektet henne.

Hun gispet til, mistet balansen og var i ferd med å slå hardt i gulvet.

Den forventede smerten kom ikke.

En sterk arm grep henne rundt livet og holdt henne oppe.

Keira så opp, sjokkert. Synet var tåkete, men hun kunne likevel se Seans anspente, bekymrede ansikt igjen.

«Går det bra?» Stemmen hans var lav, blandet med tilbakeholdt sinne.

Blikket hans gled over flekkene på klærne hennes og det kritthvite ansiktet. Et glimt av raseri lyste i øynene hans.

Da Aiden så det, kjente han en uforklarlig irritasjon bygge seg opp til bristepunktet.

Han fnyste kaldt og snudde bort ansiktet, uvillig til å se mer.

Sean brydde seg ikke om de andre.

Han løftet den kraftløse Keira opp i armene og gikk med raske skritt ut av dette kvalmende stedet.

«Herr O’Neill … hvorfor er du her?» spurte Keira svakt.

Han hadde hjulpet henne tre ganger nå. Hver gang like «tilfeldig».

«Jeg var invitert til en sammenkomst oppe i etasjen,» forklarte Sean mens han bar henne bort til bilen sin. «Du skal være glad for at du traff på meg.»

I virkeligheten hadde han fått beskjed om at hun var her på en drikkekveld og hadde kastet seg av gårde, til og med avlyst jobb. Likevel var han for sent ute.

Hvis hun trengte penger, hvorfor ba hun ikke ham om hjelp?

Han tok henne rett til legevakta.

Undersøkelsesresultatene var sjokkerende.

Akutt gastroenteritt, kombinert med langvarig underernæring og tung, følelsesmessig nedstemthet, hadde gjort kroppen hennes i elendig forfatning.

Enda verre: Da en øyelege hastig ble tilkalt for en vurdering, sa han til Sean med alvorlig mine at trykket mot synsnerven var på et farlig nivå. Hun trengte øyeblikkelig innleggelse og operasjon.

Uten behandling ville hun ikke bare bli helt blind. Hun kunne til og med stå i livsfare.

Sean så på Keira der hun sov på sykehussenga. Pannen hennes var fortsatt rynket av smerte. En verk han ikke klarte å stoppe, presset seg fram i brystet.

Han kunne ikke begripe hvor mye smerte og pine hun måtte ha holdt ut.

Akkurat da ble døra til rommet slått opp med voldsom kraft.

Martha stormet inn. Hun hadde tydeligvis fått vite om hendelsen på utestedet gjennom Zoey.

Da hun så Keira på senga, viste hun ikke den minste omsorg.

I stedet kastet hun seg fram og slo Keira hardt over ansiktet!

Den skarpe lyden smalt gjennom det stille rommet.

Keira skvatt våken. Venstre kinn hovnet opp med én gang. Hun så opp på Martha, forvirret og i smerte.