Kapittel 7 Kritisk punkt
Neste dag slet Keira med å komme seg opp av senga. Hun svelget et par piller, i håp om at de i det minste kunne dempe symptomene for en stund.
I alle fall nok til at hun hadde krefter til å komme seg gjennom dette ene.
Hun tok drosje til Aidens villa – et sted der hun aldri hadde kjent et snev av varme.
Som ventet sto Aiden og ventet i stua.
Da han så henne komme inn, lot han det skarpe blikket gli over ansiktet hennes. Hun var enda blekere, enda mer herjet enn sist.
Med Joshuas ord fra i går friskt i minne klarte Aiden ikke å holde irritasjonen nede.
«Hva feiler det deg? I det øyeblikket du forlot Coleman-familien, klarer du ikke engang å holde deg presentabel? Hvem er det du spiller denne ynkelige rollen for?»
Hun senket hodet. Det lange håret falt som et slør foran øynene. Hun svarte lavt: «Jeg er her for å hente maleriet.»
At hun var så føyelig, gjorde ham bare mer irritert.
Han reiste seg og gikk bort til henne. Han ble stående tett på, og så ned på henne ovenfra.
«Jeg vet hva som skjedde med Lynn-familien. Han Brandon er ikke lett å ha med å gjøre, er han vel?»
Han gjorde en pause, som om han delte ut en nåde som samtidig var et stikk.
«Hvis du ber meg pent, for det som en gang var mellom oss, kan jeg kanskje vurdere å hjelpe Lynn-familien med å betale de fem millioner dollarene.»
Keira rykket hodet opp og stirret på ham, som om hun ikke trodde det hun hørte.
Be ham? Be Aiden – mannen som hadde tråkket på verdigheten hennes og presset henne helt ut på kanten?
Smerten i brystet nådde et bristepunkt. Merkelig nok kom en kald ro med den, en ro hun ikke kunne forklare.
«Ikke bry deg, herr Coleman.» Stemmen hennes var helt flat. «Jeg ordner mine egne saker.»
«Du ordner det?» Aiden fnyste, som om svaret hennes tente noe i ham.
«Gjør meg fornøyd. Sånn som før.»
Han stanset. Han dro henne nærmere og fortsatte, ord for ord:
«Hvis jeg er i godt humør, kanskje jeg hjelper deg med å rydde opp i de folkene.»
«Herr Coleman, vi er allerede skilt. Jeg har ingen plikt til å ligge med deg.»
«Ingen plikt?» Aiden grep plutselig tak i skuldrene hennes. Han klemte så hardt at det nesten føltes som han kunne knuse bein.
«Keira, ikke vær så utakknemlig! Tror du at bare fordi vi er skilt, kan du bli kvitt meg? Det familien din skylder meg, det du skylder meg – det kommer du aldri til å klare å betale tilbake i dette livet!»
Han stirret på den falske fatningen i det bleke ansiktet hennes. På den innestengte smerten i det hule venstre øyet.
En forvridd, hevngjerrig tilfredsstillelse blandet seg med en uro han ikke klarte å sette navn på.
Hele kroppen til Keira begynte å skjelve ukontrollert. Til slutt brøt tårene frem, som om hun ikke lenger hadde noen steder å holde dem tilbake.
Ydmykelse og frykt dro henne ned i avgrunnen, som om utallige hender grep etter henne.
Hun så på Aiden. Mannen hun en gang hadde elsket så høyt. Mannen som hadde ødelagt alt som hadde vært vakkert i livet hennes.
Hun mistet øyeblikkelig all kraft til å gjøre motstand.
Hun lot Aiden dra henne inn på soverommet og fant seg i den nesten brutale behandlingen hans. Hun var som en blomst som hadde fått uværet rett i fleisen – herjet, knekt og i ferd med å visne.
Da det var over, oppdaget Aiden brått hvor skremmende blek hun var. Hele henne var i en tilstand av ren skrekk, på randen av å kollapse.
Keira kjempet seg opp. Hun fikk hastig på seg klærne og snublet ut av soverommet uten å se tilbake på ham.
Den fysiske smerten og fortvilelsen i brystet gjorde det nesten umulig å gå. Hvert skritt var ustøtt.
«Bare dø sånn her,» tenkte hun. Kunne døden være mer ydmykende og elendig enn livet hennes akkurat nå?
En svart bil bråstoppet ved siden av henne.
«Keira? Hva er det?» Det var Sean.
Da hun så ham, brast den siste resten av styrke.
Tårene kom lydløst, som når en demning endelig gir etter.
Sean hoppet ut og tok tak i henne idet hun var i ferd med å synke sammen. Hun var iskald, helt inn til margen.
Da han fikk øye på sugemerkene på halsen hennes, mørknet ansiktet hans momentant. Et uhyggelig raseri rørte på seg i blikket.
«Var det ham? Er han et dyr?»
Stemmen hans var presset, full av sinne. Men enda mer av hjertesorg.
Han klarte ikke å fatte at Keira, som før hadde vært så livlig og lett å le med, kunne bli brutt ned til dette.
Han burde ha stoppet henne tidligere. Men hvilken rett hadde han? Han hadde bare holdt et øye med henne i det stille etter at han skjønte at hun ikke hadde det bra.
Keira grep i ermet hans, stemmen var knust. «Det er min feil. Jeg skylder ham.»
Sean trakk pusten dypt, tvang sinnet ned igjen, og hjalp henne varsomt inn i bilen. «La meg kjøre deg til legevakta først.»
«Nei! Ikke ta meg til legevakta!» Keiras skjelvende hender klemte hardt rundt armen hans, øynene fulle av panisk bønn.
«Vær så snill, ikke ta meg dit. Det går bra med meg. Virkelig.»
Sean så på henne, og til slutt ga han etter.
Han tok av seg jakka og la den forsiktig over henne.
Bilen fyltes av stillhet, bare avbrutt av Keiras dempede gråt.
Etter en lang stund sa Sean endelig: «Keira, vær snill med deg selv. Sist ved vannet – jeg så deg tilfeldigvis og dro deg opp. Du kan si at jeg reddet livet ditt. Jeg trenger ikke takknemlighet. Jeg vil bare at du skal få leve ordentlig.»
«Sist… var det du som reddet meg?» Keira så opp, sjokkert.
Sean kastet et blikk bort på henne og nikket svakt.
Så det var ham. Det var han som hadde dratt henne tilbake fra den iskalde fortvilelsen.
Hvorfor var det slik at hver gang hun var på sitt mest miserable, så dukket han opp?
En ubeskrivelig takknemlighet og en like ubeskrivelig sorg flettet seg inn i hverandre.
Hun så på den brede, trygge ryggen til Sean og smilte bittert.
For henne hadde det å leve for lengst blitt en langtrukken pine.
