Kapittel 6 Skjøre tråder
Før Keira i det hele tatt rakk å hente seg inn etter sjokket over Zoeys graviditet, skar en stemme, dryppende av ondskap, gjennom lufta over hodet hennes.
«Hva er det du står der og glaner etter? Føles det ikke godt å bli dumpa, hva?»
Gjennom tåkesynet skimtet hun så vidt Joshua Wilson, en av Aidens kompiser.
Han stilte seg midt i veien og sperret for henne. Han så på henne som om hun var søppel langs veikanten. «Det var litt av et show i sted. Jeg trodde du kom til å kaste deg på kne og trygle Aiden om å bli. Hva er dette for noe? Nå står du og plukker i søpla for å vekke medlidenhet?»
Keira hadde ikke mer krefter igjen til hån og gift. Hun senket blikket og forsøkte å gå forbi ham.
«Hvem er det du tror du lurer med det skuespillet?» Joshua rakte ut hånda for å dytte henne. «Du—!»
En sterk hånd grep plutselig håndleddet hans i lufta.
«Joshua, dette er et sykehus. Hold opp.»
En dyp, kald mannsstemme brøt inn. Keira så opp, overrasket, og fikk øye på en høy skikkelse som stilte seg mellom henne og Joshua.
Det var Sean O’Neill.
Joshua vred ansiktet i smerte. Da han så at det var Sean, falt selvsikkerheten hans med en gang. Sean hang ikke akkurat i samme krets som Coleman-familien, men ingen var dumme nok til å rote med makta til O’Neill-familien.
«Sean? Hva gjør du her? Jeg lærer bare Keira en lekse.»
«Forsvinn.» Sean sa bare det ene ordet. Stemmen var ikke høy, men den bar med seg et trykk det ikke gikk an å overse.
Joshua trakk motvillig til seg hånda. Han sendte Keira et hardt blikk og gikk sin vei mens han bannet lavt for seg selv.
Sean snudde seg. Blikket hans falt på ansiktet hennes, uten en dråpe farge. Pannen hans rynket seg svakt.
Noe sammensatt flakket gjennom øynene hans, så raskt at det nesten ikke var til å se.
«Keira, går det bra?» Stemmen hans ble merkbart mildere. Den hadde en ro i seg, som om den bar henne litt.
Keira stirret på Sean, et øyeblikk helt satt ut.
Sean var en del av Aidens omgangskrets.
I motsetning til dem som så ned på henne og koste seg med å gjøre narr av henne, hadde han i det minste aldri skadet henne. Ikke én gang.
De hadde nesten ikke hatt kontakt. Senere virket det som om han hadde reist utenlands og blitt borte fra miljøet i lang tid.
Hun hadde ikke sett for seg å møte ham her.
«Det går bra, takk, herr O’Neill,» svarte hun lavt, og prøvde instinktivt å skjule legepapirene hun holdt i hånda.
Seans skarpe blikk gled over dokumentet og det bleke ansiktet hennes.
Men han presset henne ikke på detaljer.
I stedet sa han rolig: «Det er ingenting. Trenger du hjelp, kan du komme til meg.»
Akkurat da avbrøt telefonen hennes på verst tenkelige tidspunkt.
Det var Martha.
Fingrene til Keira skalv da hun tok den.
Hun ville ikke svare. Men ringingen fortsatte nådeløst, som en ordre hun ikke fikk slippe unna.
Sean sto stille og så på henne, uten å vise tegn til å gå.
Til slutt svarte hun.
«Keira! Hvor i all verden har du vært!» Martha skrek så skingrende at det skar gjennom høyttaleren, høyt nok til at Sean ved siden av kunne høre det. «Den gærningen Brandon sto på døra vår! Han sier at du fikk ham til å tape ansikt, og at vi må betale ham for ‘følelsesmessig belastning’! Fem millioner dollar! Hele fem millioner dollar!»
Keira ble svimmel. «Jeg har ikke fem millioner dollar.»
«Det bryr jeg meg ikke om! Det er du som har rotet det til!» skrek Martha, helt hysterisk. «Brandon sier at hvis han ikke ser pengene i kveld, så setter han fyr på huset! Gå og be Aiden om dem! Du lå med ham i tre år – er du ikke verdt fem millioner kroner? Skaff de pengene nå! Ellers er vi ferdige, alle sammen!»
Samtalen ble brutt.
Keiras hånd rundt mobilen skalv ukontrollert. En tung, altoppslukende fortvilelse slo inn over henne som en iskald flo. Det fantes ikke en sjanse i havet for at hun kunne be Aiden om penger.
«Trøbbel?» Seans milde stemme lød tett ved øret hennes. «Keira, ikke hør på dem. Det her går over.»
Keira rygget brått. Hun ville ikke at Sean, som nettopp hadde hjulpet henne, skulle se henne så ynkelig.
«Det går bra. Takk, herr O’Neill.»
Hun senket hodet, panisk, og forsvant ut av sykehuset som en skremt hare.
Sean ble stående og se etter den spinkle skikkelsen hennes, så skjør at hun kunne knekke når som helst. Øynene hans smalnet tankefullt.
Samtidig dro Joshua fram mobilen idet han kom ut fra sykehuset. Han ringte Aiden med den selvsikre holdningen til en som gledet seg til å få med seg et godt nummer.
«Aiden. Gjett hva jeg nettopp så?»
«Kom til saken.» Aiden lød irritert.
Joshua hadde et lett, spydig tonefall. «Keira ser kanskje skjør ut, men hun mangler ikke på riddere i blank rustning. Du kjenner Sean, ikke sant? Han holdt på å gå i strupen på meg bare for å beskytte henne. Ser ut som du gjorde rett i å skille deg fra henne – Keira er jammen noe for seg. En mester i å spille offer for å vekke medlidenhet.»
Det ble dødstille i andre enden.
Etter en lang stund kom Aidens kalde stemme. «Du sier at Sean beskyttet henne?»
«Hundre prosent. De to har nok holdt på en stund allerede.»
På kontoret knakk Aiden pennen han holdt i, tvers av, som om det var en tørr kvist. Blekket flekket fingertuppene hans, men han merket det ikke.
Et ubeskrivelig raseri brant vilt i brystet.
Sean – han som den siste tiden hadde skapt overskrifter i næringslivet og utfordret ham ved hver eneste anledning?
Og Keira, som knapt hadde turt å heve stemmen foran ham, hun våget å rote seg borti Sean? Hun hadde stått foran Aiden og spilt uskyldig. Så hadde hun snudd seg og kastet seg i armene på konkurrenten hans?
Uten å tenke seg om tastet han nummeret hennes.
Det ringte lenge før hun svarte.
Stemmen hennes var svak og hes, gjennomtrukket av en syk, matt utmattelse.
Lyden gjorde bare noe med raseriet i ham. Det strammet seg. Tonen hans ble skarp.
«Du har noen malerier her. Kom og hent dem i morgen.»
«Jeg vil ikke ha dem lenger,» svarte hun, så lavt at det knapt var hørbart. «Bare kast dem.»
«Hvis de skal kastes, så får du komme og kaste dem selv!» fnyste Aiden. «Jeg gidder ikke skitne til hendene mine.»
Det ble stille igjen. Bare den tunge pusten hennes var å høre.
Aiden kunne nesten se det for seg: at hun bet seg i leppa, at øynene var røde, men at hun ikke våget å svare ham.
«Greit.» Etter en lang stund klarte hun endelig å få fram det ene ordet, og så la hun på.
Han hadde ventet at hun skulle trygle. At hun skulle gråte. At hun skulle bruke dette som en åpning til å klamre seg til ham igjen.
I stedet sa hun bare «greit». Det gjorde ham enda mer irritert.
