Kapittel 3 Sjelens pris
Sunrise Hotel, rom 808.
I det øyeblikket Keira gikk inn, skjønte hun at det var en felle. Marthas såkalte «avskjedsmiddag» var en avtale om menneskehandel.
Martha var ikke på rommet.
Bare en stygg, feit mann satt ved bordet. Blikket hans gled over Keiras kropp, som et rovdyr som måler et stykke kjøtt.
«Keira.» Mannen het Brandon. Han lot øynene hvile på henne, sultent. «Du er enda vakrere enn på bildene.»
Keira snudde for å gå, men to kraftige livvakter stilte seg i veien og sperret døra.
«Hvem er du? Hvor er moren min?» Keira rygget bakover, presset frem svar.
«Moren din?» Brandon lo mens han helte vin i glasset. «Tre millioner dollar. Moren din solgte deg, en brukt vare, til en god pris, Keira.»
Fortvilelsen snørte seg rundt henne som en slange. For å redde firmaet hadde Martha faktisk solgt henne til en sånn mann. Som et leketøy.
«Hold deg unna!» Da Brandon kastet seg mot henne, grep Keira en tallerken fra bordet og knuste den i hodet hans.
Brandon skrek av smerte. Keira prøvde å komme seg ut, men livvaktene presset henne opp i et hjørne. Ingen vei ut.
Keira så på den skarpe skåren i hånden. Så så hun på Brandons ekle ansikt, glinsende av begjær.
Hun ville heller dø enn å la noen mann ta på henne igjen. Aldri.
«Ikke kom nærmere!» skrek hun. Øynene hennes lynte av vanvidd. «Kommer du ett skritt til, så skal jeg—»
«Du skal drepe meg?» Brandon fnyste.
«Nei.» I blikket hennes brant det et mørkt, fryktelig raseri. «Jeg skal ødelegge meg selv!»
Uten å nøle løftet hun skåren og skar den hardt over venstre kinn.
Blodet sprutet. Det rant nedover halsen og trakk røde striper i den hvite kjolen, til hun så ut som en hevnånd.
«Faen!» Brandon rygget i ren skrekk. All lyst ble slukt av frykt på et øyeblikk. «Få henne ut! Ikke la henne dø her!»
Keira, som en blodig hevngudinne, holdt skåren mot halsen og rygget ut av rommet, skritt for skritt.
Idet hun nådde gangen, begynte hun å løpe, blindt og vilt.
Hun løp til lungene brant. Hælene forsvant et sted bak henne, så hun løp barbeint. Snart blødde føttene også.
I den kalde nattregnet visste hun ikke hvor hun skulle. Hun visste bare at hun måtte vekk, helt til hun snublet ned mot vannkanten ved et vann.
Vannet lå bekmørkt.
«Ingen bryr seg om meg. Moren min solgte meg, mannen min hater meg. Jeg skal jo dø snart uansett,» tenkte hun.
Hopp. Tanken lokket henne.
Hun tok et skritt mot vannet. Lukket øynene. Lente seg frem.
«Keira!»
Et brøl bak henne. En sterk hånd grep armen hennes og dro henne tilbake fra kanten.
Hun snudde seg og støtte inn i et hardt, varmt bryst.
En mann. Høy. Full av kraft.
«Slipp meg.» Hun vred seg svakt.
«Vil du dø?» Den dype, magnetiske stemmen kom ovenfra, sint. «I denne verden velger bare de svake døden. Vil du at de som skadet deg skal feire med champagne?»
Keira klarte så vidt å løfte hodet. Gjennom det tåkete synet så hun ikke ansiktet tydelig, bare et par øyne dype som havet. I dem lå en merkelig, farlig omsorg, nesten kjent.
«Hvem er du?» hvisket hun.
«Din idiot.» Stemmen hans skalv av sinne og frykt. «Tror du det løser noe å dø?»
Keira klarte ikke mer. Beina sviktet under henne.
«Redd meg,» mumlet hun, og mørket slukte henne.
Da Keira kom til seg selv, var det ikke den rå, fiskete lukten av regn og kald natt som fylte nesen, men en svak duft av lavendel.
Hun åpnet øynene langsomt. Hun lå i et privat sykerom, fullt av høyteknologisk utstyr. Såret i ansiktet var behandlet så pent at hun bare kjente en lett, kjølig siving i huden.
«Du er våken.»
Elodie, den tidligere tjeneren hos familien Lynn, sto ved senga med røde øyne.
«Elodie? Hvordan kom jeg hit?» Keiras stemme var hes, nesten ødelagt.
«En herre bar deg inn og fikk deg hit. Han ba meg passe på deg.» Elodie tørket tårene, med et blikk som verket av medlidenhet. «Keira… hvordan kunne det gå så langt?»
«Hvor er den herren? Hvor er han?» Keira prøvde å reise seg. Skikkelsen fra den regnfulle natta var uklar i hodet, men hadde vært den eneste varmen da hun sto ved kanten.
«Han dro etter at han hadde sørget for at du var trygg. Han lot bare beskjed om at du skulle hvile og komme deg. Han betalte alt.» Elodie la hendene på skuldrene hennes og holdt henne forsiktig nede. «Nå, Keira. Ikke tenk på det nå. Du må hvile først.»
Den mystiske mannen var som en drøm—han dukket opp brått og forsvant uten et spor.
