Kapittel 7
Klienten så ikke ut til å bry seg om at hun hadde vært borte så lenge. Møtet hadde gått knirkefritt, og da de forlot restauranten, var klokka allerede ni på kvelden. En kjølig kveldsbris langs fortauet lekte med Katniss’ lange hår og jaget bort den småbrisne tåka som hadde lagt seg i hodet hennes.
«Sjef, jeg ordner en bil som kan kjøre deg hjem,» sa Flora, med hodet bøyd over mobilen mens hun sendte en melding til sjåføren.
Katniss ville ikke at Flora skulle oppdage at hun hadde flyttet ut av ekteskapshjemmet. Hun svarte raskt: «Ikke nødvendig. Jeg tar en taxi selv.»
«Hva?»
Før Flora rakk å reagere, hadde Katniss allerede vinket inn en drosje ved kanten av fortauet og glidd inn i baksetet.
Etter at hun hadde oppgitt adressen, bladde Katniss fraværende gjennom meldinger på mobilen. Men tankene hennes hang seg fast, om og om igjen, i bildet av Cedric som snudde seg bort og gikk etter den telefonsamtalen.
Urolig som hun var, la hun plutselig merke til en gruppechat hun knapt hadde åpnet på evigheter. Venninnene hennes planla en kveld ute. Uten å nøle ba hun sjåføren endre kurs.
«Kan du kjøre meg til Sapphire Lounge i stedet, takk?»
Da hun fant bordet ut fra posisjonen som var delt i chatten, ble de vanligvis så pratsomme venninnene hennes stille et øyeblikk idet de fikk øye på henne.
«Ser jeg syner? Katniss?»
«Har helvete frosset til? Du på utested?»
Overraskelsen deres var forståelig. Etter at hun giftet seg, hadde Katniss aldri satt sin fot på slike steder. Privatlivet hennes hadde vært like plettfritt og striglet som om hun var en ung adelsdame fra en svunnen tid.
Selv om det var lenge siden sist, tok venninnene imot henne som alltid. De dro henne ned i sofaen og oppdaterte henne på alt som hadde skjedd.
«Jeg hørte at Cedrics første kjærlighet, Lillian, er tilbake i byen?»
«Har hun laget trøbbel for deg?»
«Jeg har alltid sagt at slike fornuftsekteskap mellom mektige familier aldri har ekte kjærlighet.»
De skravlet i vei. De hadde sett Katniss håndtere altfor mange kåte blikk og altfor ivrige kvinner som kretset rundt Cedric gjennom årene. Mange menn hadde misunt ham for å ha fått en så hengiven kone.
Da de merket at ansiktet til Katniss mørknet, utvekslet de blikk og skiftet varsomt tema.
Man sier at man drukner sorger i alkohol. Og for hvert glass Katniss tømte, ble smerten i brystet litt mer bedøvd.
«Katniss, ro ned,» advarte den nære venninnen hennes, Sable Barnes, irritert, men tydelig bekymret over det selvdestruktive. «Uansett hva som skjer, så har du oss.»
Hun hadde først trodd ryktene om ekteskapsproblemer bare var sladder. Men å se Katniss slik fikk henne til å tvile.
Etter år med å holde maska og late som ingenting, var det den enkle setningen som sprakk forsvaret hennes. En tåre snek seg ut i øyekroken. Hun angret brått på at hun hadde lagt hele hjertet sitt i Cedric i fem år, mens hun hadde forsømt venninnene som faktisk brydde seg.
I det øyeblikket ble harmen og anklagene hennes mot Cedric slukt av en altoppslukende skuffelse. Den slukket den siste lille gnisten av lys i henne.
Samtidig, på den andre siden av byen …
Etter å ha gjort seg ferdig med arbeidet kom Cedric hjem. Han ble møtt av en hovedhall som lå i mørke, i skarp kontrast til den varme lampen som vanligvis ventet på ham, uansett hvor sent han kom.
«Katniss.»
Cedric slo på lyset. Han tok for gitt at hun fortsatt surmulte, og gikk rett mot soverommet.
«Katniss, slutt med dette. Jeg er utslitt.»
Den dagen hun impulsivt hadde stukket av fra York Villa, hadde Vaughn krydret historien da han fortalte den til Cody. Resultatet var at Cedric ble tvunget til å knele i arbeidsrommet hele natta som straff. Ettersnakket hadde dessuten gjort dagens jobb uvanlig tung.
Cedric gned seg over neseryggen, men idet ordene hans ble hengende i lufta, merket han med skarp tydelighet hvor tomt rommet var.
Ikke bare var Katniss borte. Sminkepungen ved sminkebordet var også borte. Og de litt barnslige småtingene hun elsket å strø utover salongbordet, var forsvunnet som om de aldri hadde vært der.
Med en dyp rynke mellom brynene tok Cedric lange skritt bort til walk-in-garderoben. Som forventet: mesteparten av klærne hennes var vekk.
Hadde hun forlatt ham?
Cedric ble stående helt stille. Taklampa kastet harde skygger over det stramme ansiktet hans. Etter en lang stund brast stillheten i en kort, kald latter.
«Nå er det nok drikking. Det begynner å bli seint. Jeg kjører deg hjem.»
Da selskapet på klubben ebbet ut, var Katniss tydelig beruset. Likevel insisterte hun på at hun klarte seg alene. Hun vagget litt fram på gulvet, som for å bevise for den bekymrede Sable at hun kunne gå rett.
«Se her … tre, to, én …»
Katniss rakk knapt to skritt før hun svaiet farlig, til vennenes skrekk.
«Jeg sa du ikke skulle drikke så mye! Du hører jo aldri etter!»
«Forsiktig! Ikke skad deg!»
Sable og Brielle Bell, som sto nærmest, kastet seg fram i panikk. Men før de rakk henne, var det et par sterke, elegante hender som tok henne stødig.
«Frøken Astor, pass på.»
Mannens stemme var dyp og fyldig, som en gammel årgang fra en europeisk vinkjeller.
En kjølig, velpleid duft lå rundt ham. Katniss likte ikke at fremmede tok på henne. Hun dyttet ham unna og klarte så vidt å holde seg oppreist ved å klamre seg til sofaen.
Hun la hodet litt på skakke og så på ham. De klare øynene hennes glitret i det dempede klubblichtet, som et rådyr i skogkanten – rent og uskyldig.
«Du er Julian Boleyn.»
Katniss kjente ham igjen som en av Cedrics få venner. Hun hadde sett ham flere ganger i selskapene de hadde hatt hjemme.
Det hun husket best, var hvor annerledes han var enn de vanlige, glatte sjarmørene Cedric pleide å omgås. Hun hadde overhørt rike fruer og unge debutanter sukke over at han sløste bort det kjekke utseendet med den avvisende måten sin.
Noen hadde til og med hvisket at han kanskje var homofil.
«Ja, det er meg. For et sammentreff å møte deg her.»
Leppevikene hans bøyde seg i et lite smil. Det glitret av underholdning i blikket hans.
«Ser ut som dere runder av. La meg kjøre deg hjem.»
Alle rundt bordet hadde drukket. Katniss ville først ikke bry ham. Hun prøvde å åpne appen for å bestille bil, men etter å ha feilet tre ganger, så hun opp med et bekymret drag og ga etter.
«Takk. Jeg setter pris på det.»
Skrittene hennes var ustø. For å hindre at hun falt igjen, la Julian en hånd støttende rundt underarmen hennes. Han holdt en høflig avstand, akkurat så mye som måtte til.
«Vent her litt. Jeg skal bare hente bilen og kjøre den rundt.»
Klokka var godt over ett. Nattevinden hadde en rå kjølighet i seg, slik den gjerne får langs gatene når byen endelig stilner. Temperaturforskjellen fra innsiden fikk Katniss til å skjelve uten å mene det.
Julian tok av seg dressjakka og la den over skuldrene hennes. Før hun rakk å protestere, la han til:
«Hvis du blir forkjøla, kommer Cedric til å klandre meg for at jeg ikke tok ordentlig vare på deg.»
Cedric? Som om han brydde seg.
Katniss lente seg søvnig mot dørkarmen og trakk på munnen i misnøye.
Denne berusede utgaven av Katniss virket mer menneskelig. Og, til Julians overraskelse, ganske sjarmerende. Det var langt fra den perfekte, gjennomtenkte kvinnen han var vant til å se.
Han klarte ikke la være å humre. Men idet han skulle snu seg for å hente bilen, skar en iskald mannsstemme gjennom natta.
«Hva i all verden er det du driver med?»
Katniss vippet på hodet. Cedric sto et lite stykke unna. Gatelykta la et hardt lys over den frosne mine hans idet han stirret kjølig på dem begge.
