4

KINA: Navnet mitt uttales som Tina, bare med K. Helt ærlig: Jeg kan ikke fatte Adrians bestemor. Hvordan hun bare kunne lage et slikt opptrinn, helt uten å blunke. Det er jo ikke bare Adrians dag. Det er min også. Jeg får vel bare sørge for å gjøre en skikkelig storslått entré under Luna-seremonien, så alle glemmer den narsissistiske kjerringa.

«Keska?» roper jeg bort til henne. «Vil du hjelpe meg å gjøre meg klar?» spør jeg. Jeg vet hvor viktig hun er for Adrian. Derfor vil jeg bli bedre kjent med henne også.

«Er du sikker på at du vil ha meg?» spør hun. «Jeg vil ikke at du skal få kjeft av familien fordi du er hyggelig mot meg.»

«Kjære deg, jeg hadde ikke spurt hvis jeg ikke mente det,» sier jeg. «Og jeg tror jeg tåler bestemoren din.»

Det er allerede litt over tolv, så jeg må skynde meg. Seremonien starter om litt over en time.

«Ok, hvis du er sikker,» sier hun.

«Det er jeg,» forsikrer jeg.

Jeg tar henne i hånden og leder henne opp trappa til suiten min, der mamma og bestevenninnen min venter.

«Keska, dette er mammaen min, Connst—» Jeg stopper et lite øyeblikk, som om jeg selv hører hvor stivt det låter, og fortsetter likevel: «Connstance. Og dette er bestevenninnen min, Gracie. Mamma, Gracie— dette er Keska. Hun er Adrians kusine fra Blue Crescent-flokken.»

Begge ser forvirret ut.

«Jeg trodde det bare var tvillinger i den familien?» sier mamma.

«Ja, det får jeg høre hele tiden,» svarer Keska. «Det kunne like gjerne vært det også, med all oppmerksomheten de gir meg.»

Hun sier det som om det ikke betyr noe. Men det gjør det. Jeg kjenner det i brystet, og jeg ser det i mamma også. Hjertene våre brister litt for henne.

KINA: Jeg hopper i dusjen. Vasker håret. Skrubber kroppen raskt og skynder meg ut igjen. Mamma står klar med kjolen og undertøyet idet jeg kommer ut. Keska har hjulpet Gracie med å legge frem sminken min.

Jeg har langt hår, lyst som korn i sommersol, bare et hakk mørkere enn de andre i Adrians familie. Øynene mine er hassel, litt mørkere enn Keskas.

Kjolen min er lett og flagrende, i gresk snitt. Den faller ned over høyre skulder. Hele stoffet glitrer av små perler. Fargen er som sjøglass—den gjennomskinnelige grønnfargen du finner i fjæra, med et skjær av blått. Litt dypere enn mint. Den får øynene mine til å lyse, og den kler håret mitt, som ligger i myke krøller. Jeg har også festet det til høyre side, så merket etter Adrian synes på venstre.

Jeg er ikke typen som bruker mye sminke. Men jeg skjønner hvor viktig det er å se mitt aller beste ut i dag. Og etter det som skjedde tidligere, nekter jeg å la Adrians bestemor stjele oppmerksomheten. Jeg vil ta den tilbake.

Med salviebrun eyeliner og grønne øyenskygger i ombré, lagt i en skarp cat-eye-effekt, sammen med blush som fremhever de høye kinnbeina mine og en myk korallfarget leppe, føler jeg meg som en gresk gudinne.

Mens jeg gjør meg klar, spør jeg Keska om det hun og Adrian driver med når de «snakker» med hendene.

«Hvorfor bruker du og Adrian tegnspråk med hverandre? Er du tunghørt? Og er det derfor de er så fæle mot deg?»

«Nei, jeg er ikke tunghørt,» sier hun. «Vi gjør det for å kunne snakke sammen uten at de skjønner hva vi sier, siden vi ikke kan bruke tankebåndet når vi er i ulike flokker.»

Hun trekker pusten, som om hun må svelge noe før hun fortsetter.

«De er slemme mot meg fordi—som du hørte den forrige Lunaen og eldste fru Sutter— jeg ser ikke ut som noen av dem. Jeg ligner på mormoren min, Nana Lilly.»

Jeg kjenner en kald klump i magen.

«Nei,» fortsetter hun, «Gammaen til Adrian har en fetter som er døv. Han lærte oss tegnspråk. Adrian ville lære, så hvis de noen gang kom på besøk, kunne han kommunisere med henne, slik en ordentlig vert skal.»

Jeg har hørt om Gammaens fetter. Og jeg lærer også tegnspråk av samme grunn.

«Jeg syns synd på mamma,» sier Keska lavt. «Måten farens mor snakket på… det hørtes nesten ut som om hun hadde vært utro, eller som om de hadde adoptert. Og ingen sa imot henne! Ingen forsvarte henne!»

«Jeg er sikker på at noen har sagt noe til henne,» svarer jeg. «Jeg kan ikke tro at faren din lar henne snakke sånn om moren din.»

«La oss håpe det,» sier hun.

DRAKE: Jeg var rasende på moren min for at hun fikk folk til å tro at min utvalgte hadde vært utro mot meg! Jeg stormet bort til der hun sto. «MOR!» brølte jeg nesten. «Carla har ikke—og har aldri—vært utro mot meg! Du skylder henne en unnskyldning. NÅ!» Jeg kokte innvendig. Likevel ville jeg ikke lage en større scene enn hun allerede hadde gjort. Men hun måtte be min utvalgte om unnskyldning.

Jeg tok henne hardt i armen og dro henne bort til der min utvalgte sto. «Nå ber du om unnskyldning!» Stemmen min var isende kald.

«Drake, kjære, jeg sa aldri at hun hadde gjort det. Du river ordene mine ut av sammenheng,» kurret mor med den der overbærende tonen.

«Ikke snakk ned til meg, mor! Du fikk det til å høres ut som om Carla enten hadde vært utro, eller at Keska var adoptert—(såkalt mor!) Det var nøyaktig det du sa. Nå ber du min utvalgte om unnskyldning!» Jeg freste gjennom sammenbitte tenner.

Mor hadde aldri likt å innrømme at hun tok feil. Men denne gangen skulle jeg få henne til det. Og det foran vitner.

«Drake, vennen… ikke lag et nummer ut av det,» sa hun lavt.

«Unnskyld. NÅ!» brølte jeg igjen.

«Greit.» Hun slapp ut et oppgitt sukk. Så vendte hun seg mot min utvalgte. «Carla, jeg ber om unnskyldning, men jeg sa ikke at du var utro.»

«Nei, Amanda. Du antydet det. Og med det har du ikke bare satt mitt navn på spill, men hele flokkens. Jeg håper du er fornøyd nå!» Min utvalgte og jeg snudde ryggen til henne og gikk bort for å ta plass til seremonien.

Musikken starter som et signal om at seremonien begynner.

KINA: Jeg kaster et raskt blikk på klokka. Den er nesten halv to. Det banker forsiktig på døra, og mamma åpner. Jeg hører pappa på den andre siden.

«Det er tid. Er dere klare, jenter?» spør han med den mørke, fyldige stemmen sin.

Mamma åpner døra så han kan komme inn. «Å, så vakker du er. Min kjære datter,» sier han til meg idet han bøyer seg fram og kysser meg på kinnet. Så vender han seg mot mamma og kysser henne.

Han ser tilbake på meg og tilbyr meg armen. «Mine damer, vær så snill å gå og ta plassene deres. Jeg følger Kina ned.»

Keska er den første som går ut, etterfulgt av Gracie. Jeg får et glimt av Adrian idet han kommer for å følge mamma ned. Etterpå skal han ta plass på podiet som var snekret opp til dagens begivenheter.

«Hvem var det i rommet med deg, Gracie og moren din?» spør pappa lavt.

Jeg hvisker tilbake: «Det var Adrians kusine, Keska.»

«Hun som den gamle kjerringa laget så mye styr om i stad?»

«Ja, pappa. Samme person,» svarer jeg, med et smil som nesten ikke lar seg skjule.

Pappa la aldri skjul på at han ikke tålte bestemora til Adrian.