KAPITTEL TRE: ANDERSON VIDEREGÅENDE SKOLE.
Ariel hadde nettopp tatt et forfriskende bad og var på vei til rommet sitt da hun så Ivy sitte på huk med armen utstrakt mot ryggsekken hennes.
"Hva gjør du?" spurte Ariel mistroisk.
"Ingenting egentlig. Jeg kom for å si god natt til deg da jeg... jeg fant tingene dine strødd overalt, så jeg skulle akkurat til å hjelpe til med å plukke dem opp." svarte Ivy skjelvende.
"Ooooh..." sa Ariel langsomt.
"Hvis det ikke er noe mer, går jeg tilbake til rommet mitt." sa Ivy mens hun hastet ut av rommet.
Ariel gikk tilbake og gransket tingene som lå overalt. Hvis hun husket riktig, var Ivys arm utstrakt mot ryggsekken. Hun fulgte retningen og, ganske riktig, så hun jadependelen som skinnte klart. Hun forsto plutselig.
Det stemmer. Den jadependelen hadde hun fått av bestemoren sin før hun gikk bort. Den var mystisk. Bestemoren hadde rådet henne til å holde den trygg der ingen kunne få tilgang til den. Hun hadde vært for uforsiktig til å huske slike dyrebare ord. Pendelen var nesten stjålet. Ariel tok pendelen og studerte den nysgjerrig. Inni kunne en antydning av skarlagenrødt ses. Pendelen utstrålte også en varm følelse som var så behagelig. Hvorfor var pendelen så viktig? Hun planla å avdekke mysteriene rundt den en dag. Hun la pendelen i en safe og låste den med kryptering. Det var en rekke koder som bare hun forsto. Hun var akkurat i ferd med å sove da telefonen hennes ringte. Da hun så innringer-ID-en, gned hun tinningene trøtt. Hun kunne føle en hodepine komme. Da hun trykket på svar-knappen:
Sky: "Hei sjef, hvordan har du det? Jeg hørte at du har kommet hjem. Hvordan er det? Behandler de deg bra? Sjef, jeg savnet deg boohoo…"
Ariel: "Hvis det ikke er noe mer, legger jeg på."
Sky: "Sjef, hei vent-"
Bare en pipelyd kunne høres.
"Faen! Sjefen er en bølle. Hun lot meg ikke engang uttrykke meg. Sukk." klaget Sky.
"Jeg kunne føle at hun ikke er i godt humør, hun kontakter oss når alt er bra." beroliget Rick Sky.
"Det stemmer. Det vil hun definitivt." nikket de andre gutta enstemmig.
Ariel sukket. Ble hun behandlet bra? Selvsagt ikke. Hun ble behandlet som luft. Dette scenariet virket å stemme med det som skjedde i drømmen. Forresten, to uker etter at bestemoren hennes døde, hadde hun en veldig merkelig, men levende drøm. I drømmen så hun seg selv bli dårlig behandlet av hvert eneste familiemedlem hun møtte. På skolen ødela Ivy hennes rykte ved å spre onde rykter om at hun solgte kroppen sin og hadde flere sugar daddies. Hun hyret også gangstere til å banke henne opp og voldta henne mens de filmet hele prosessen og spredte det på internett. Hjemme, når hun prøvde å glede brødrene sine, kalte de det alltid imitasjon og hykleri. Foreldrene hennes døde i en bilulykke på vei hjem fra selskapet. Intern maktkamp startet umiddelbart etter deres død. Ivy fikk på en eller annen måte tak i aksjene til de fire brødrene. Hun klarte ikke å få Cliffs aksjer siden hun gikk imot ham. Broren hennes, Amando, som var i underholdningsindustrien, ble involvert i en voldtektsskandale og ble kastet ut av underholdningsindustrien for godt. Han falt i depresjon og begikk senere selvmord. Aaron, den fjerde fødte, ble involvert i en bilulykke under en racingkonkurranse og døde på stedet. Den nest eldste, Craig, den berømte advokaten, ble anklaget for å ha mottatt bestikkelser og diskriminering under påtale, og dermed ble han fratatt tittelen som advokat og dømt til livsvarig fengsel. Cliff ble forrådt av sekretæren sin, så han mistet alle virksomhetene sine på bare to dager. Ariel, derimot, slet hardt for å få endene til å møtes for de gjenlevende familiemedlemmene mens Ivy fråtset i luksus og giftet seg med en rik forretningsmann. Drømmen virket altfor sann, spesielt siden ting hadde begynt å manifestere seg akkurat slik de var i drømmen. Hun måtte gjøre noe for å beskytte seg selv og familien sin.
Dagen etter våknet Ariel og forberedte seg på å rapportere til sin nye skole. Det er samme skole som Ivy går på. Anderson videregående skole var kjent som en eliteskole siden alle som gikk der kom fra aristokratiske familier. Den andre gruppen som kunne studere der var de fattige studentene som fikk stipend gjennom gode prestasjoner. De to, Ivy og Ariel, satte seg i Hovstad-familiens bil og dro til skolen. Turen til skolen var komfortabel siden ingen snakket. Ariel gikk rett til rektorens kontor med hjelp fra sekretæren, mens Ivy gikk rett til klassen sin. Rektoren var ikke til stede, så Ariel ble bedt om å vente. Mens hun satt der, kom viserektoren for å ta seg av henne etter rektorens instruksjoner, siden han kom til å bli forsinket. Viserektoren så på henne med avsky. Siden samtalen kom direkte fra rektoren, var han sikker på at Ariels foreldre hadde trukket i noen tråder. Han hadde gått gjennom hennes tidligere prestasjonsresultater og de var ikke lovende. Han kalte inn lærerne i klassen hun skulle plasseres i og spurte:
"Hvem skal ta den nye eleven?"
"Unnskyld meg, jeg har en klasse, og jeg er sent ute." Læreren i klasse A unnskyldte seg og løp ut som om hun ble jaget av en hund.
"Jeg kan ikke ta henne, hun vil dra ned vår gjennomsnittlige score, beklager." Sa læreren i klasse B unnskyldende.
Klasseforstanderen for klasse C var fortsatt i klassen, så den eneste som var igjen var klasseforstanderen for klasse D, Mr. Roy, som gledelig tok imot Ariel i klassen sin. På trinnet Ariel var innrullert i, var det fire klasser. Klasse A var for de fremragende elevene, som Ivy. Klasse B var for de som presterte godt. Klasse C var gjennomsnittlig, mens klasse D var de dårligste prestasjonene og hadde bråkete elever.
"Hei elev, mitt navn er Roy, hva heter du?" Mr. Roy hilste på henne.
"Hei, jeg heter Ariel Hovstad."
"Wow, hvem er den engelen!"
