Kapittel 5 En fars raseri
Connor så opp på Elena og sa: «Mia gikk på do.»
Elena snudde seg brått og hastet mot toalettet. Mens hun løp, ropte hun: «Connor, pakk sammen tingene våre fort, vær så snill. Charlotte venter på oss nede i resepsjonen. Det er håpløst å få plass på parkeringsplassen, så vi må skynde oss.»
Før hun var ferdig med setningen, hadde Elena allerede presset seg inn på toalettet.
Der inne sto Lily på tå for å rekke opp til vasken og vaske hendene. Hun rakk knapt å reagere før Elena braste inn, løftet henne opp og skyndte seg tilbake mot pauserommet.
Trygt inntil Elenas bryst ble Lilys tanker helt tomme. Den milde, velkjente duften av Elena fylte nesen hennes. Plutselig skylte en uventet bølge av ro over henne, en følelse av nærhet til kvinnen som holdt henne.
Da Elena kom tilbake til pauserommet med Lily, hadde Connor allerede pakket sammen alt. Elena tok ham i hånden og dro ham raskt med seg ned trappa.
Imens, da Harrison var ferdig med arbeidet sitt, gikk han tilbake for å vente utenfor operasjonsstua.
I det øyeblikket Mandy fikk øye på Harrison på vei mot dem, gikk hun ham i møte, altfor ivrig.
«Harrison, lyset utenfor operasjonsstua slukket nettopp. Operasjonen må være ferdig. Hvis vi går bort nå, rekker vi helt sikkert å få tak i doktor Johnson.»
Like ved overhørte Mia at Mandy la planer om å stanse Ella, og tankene hennes begynte å gå i hundre. Elena hadde akkurat vært gjennom en stor operasjon og var utslitt. Hvis de presset henne opp i et hjørne nå, hvem visste hvor ille det kunne bli.
Nei. Hun kunne absolutt ikke gi Mandy sjansen til å vise seg fram foran Harrison.
Selv om Mia ennå ikke hadde fått bekreftet om den høye, skremmende Harrison virkelig var faren Lily hadde snakket om, var hun fast bestemt på å gripe inn.
Harrison overså Mandys forsøk på å sjarmere seg inn. I stedet tok han Mia forsiktig i hånden og ledet henne mot operasjonsstua.
Da var det som om brikkene falt på plass for Mia. Harrison måtte være faren Lily hadde nevnt. Den samme mannen som hadde tatt farskapstesten sammen med henne. Hun måtte innrømme at han virket å behandle datteren sin ganske godt.
Fast bestemt på å hevne klypet Mandy hadde gitt henne, kastet Mia seg inn i rollen sin. Hun var jo en liten dramatisk skuespiller, tross alt.
Akkurat idet Harrison holdt henne i hånden og førte henne mot operasjonsstua, begynte Mia—som hadde sett helt normal ut for et øyeblikk siden—plutselig å hylgråte så høyt hun kunne.
«Pappa, det gjør vondt! Jeg har så vondt!»
Harrison sank straks ned på kne, og panikken strammet ansiktstrekkene hans.
«Lily, hva er det? Hvor har du vondt? Si det til meg.»
Ved siden av Harrison sto Mandy og kjente uroen vokse. Hun sendte Mia et hardt blikk, en taus advarsel om å holde munn.
Dessverre for Mandy var Mia ikke Lily – hun var ikke et barn som lot seg skremme så lett.
Mens Harrison undersøkte henne, passet Mia på å vise fram stedet der Mandy hadde knepet henne. Det lilla merket sto tydelig mot huden.
I det Harrison fikk øye på blåmerket, mørknet ansiktet hans. Det var som om lufta i rommet ble flere grader kaldere.
«Lily, fortell meg – hvordan fikk du dette blåmerket?»
En bølge av tilfredshet skylte gjennom Mia. Hadde ikke Mandy nettopp sendt henne det truende blikket? Da fikk Mandy lære.
Mia kastet et forsiktig blikk bort på Mandy. Så så hun opp på Harrison, med et lite, bekymret drag rundt munnen. Hun snufset, men sa ingenting.
Det ene blikket var nok. Harrison forsto alt. Så det var Mandy som hadde påført barnet dette?
«Mandy, fortell meg – hvordan fikk Lily dette blåmerket?» krevde Harrison, med en hard og nådeløs stemme.
Mandy fikk panikk. Hun stammet: «Harrison, hør nå, jeg—»
Før Mandy rakk å si et ord til, begynte Mia å gråte. Hun kastet seg inn i armene til Harrison.
«Pappa, det er ikke mamma sin skyld. Lily var slem. Lily gjorde mamma lei seg, så mamma knep Lily. Jeg er ikke flink. Jeg er ikke ei snill jente. Jeg må bli stor fort, så mamma slipper å ta meg med på do.»
Ansiktet til Harrison stivnet. Sakte snudde han seg mot Mandy.
«Mandy!»
«Harrison, jeg—»
Mandy var så vettskremt av uttrykket hans at hun knapt fikk fram ord. Hun ble stående og stirre på ham. Samtidig bet hun det i seg og holdt igjen trangen til å frese mot Mia.
«Mandy, hvor mange ganger må jeg si det? Hvis du vil ta deg av Lily, greit. Hvis ikke, skal jeg ikke tvinge deg. Hun er datteren min, og jeg tar ansvaret for henne. Hun har en hjertelidelse. Hun er skjør. Jeg er alltid ekstremt forsiktig med henne, redd for at hun skal bli skadet. Hvordan våger du å klype henne? Ber du om bråk?»
Harrison reiste seg brått. Øynene hans brant av raseri da han stirret Mandy ned.
Mens Mia så utbruddet hans, kjente hun en uventet beundring. Han var faktisk ganske god mot Lily – som en ordentlig far.
Vent litt.
Lily hadde sagt at en farskapstest bekreftet at Harrison var den biologiske faren hennes. Og Lily var i all sannsynlighet hennes eneggede tvillingsøster.
Hvis det stemte … kunne denne mannen også være den biologiske faren til henne og Connor?
Bare tanken fikk Mias lille hode til å spinne av muligheter.
Etter å ha blitt kjeftet huden full av Harrison, knep Mandy fingrene rundt kanten av skjorta si. Hun var for redd til å puste ordentlig.
Dette var en dårlig situasjon. Harrison så ut som om han faktisk kunne drepe henne. Hun måtte roe det ned, med en gang.
Som om skyldfølelsen tok henne, slapp Mandy ut et dempet hikst. Hun dro den gråtende Mia inn til seg og holdt henne hardt.
Mias lille kropp stivnet med én gang. Hun var fullstendig tatt på senga.
