Kapittel 4 Feil identitet
Lily klødde seg på det lille hodet og tenkte i noen sekunder før hun svarte: «Men mamma har jo bare meg. Jeg er det eneste barnet hennes.»
Ordene fikk Mia til å heve det ene øyenbrynet.
«Er du sikker på at mammaen din er den biologiske mammaen din? Har dere noen gang tatt en DNA-test?»
Bare det å høre om en DNA-test gjorde Lily målløs.
Slik Mandy behandlet henne … kunne det være mulig at Mandy ikke var den ekte mammaen hennes? Tanken begynte å velte inn over Lilys unge sinn, som en bølge hun ikke klarte å holde unna.
Nå som hun ikke lenger var sikker på om Mandy virkelig var moren hennes, kjente Lily et behov for å bevise at hun hadde foreldre som var glad i henne. Så hun trakk fram Harrison.
«Jeg tok en DNA-test med pappa. Jeg er definitivt den biologiske datteren hans», sa hun. «Pappa er veldig glad i meg. Han forguder meg.»
Det fikk Mia til å heve øyenbrynet igjen.
«Pappaen din virker ikke særlig bra, spør du meg», sa hun. «Hvis han virkelig var glad i deg, hadde han ikke latt deg sitte her og gråte helt alene.»
Lily senket blikket. Hun ble såret og sluttet å si noe mer.
Mia grep sjansen til å så et frø i Lilys hode. «Se hvor like vi er. Kanskje du er den forsvunne søsteren min? Hva om vi tok en DNA-test?»
Lily sank ned i dype tanker, som om hun lot seg påvirke av forslaget.
Mia ville spørre Lily mer om situasjonen hennes, men akkurat da runget Mandys utålmodige stemme utenfor baderomsdøra.
«Lily, har du ramla nedi doen, eller? Kom ut nå!» ropte Mandy. «Hvis du ikke kommer ut med én gang, kan du bare bli der inne for alltid!»
Da Lily hørte Mandys stemme, trakk hun seg instinktivt sammen, som når en kald trekk går gjennom en gang. Hun sendte Mia ett siste, meningsfullt blikk før hun gjorde seg klar til å gå.
Akkurat da virket det som Mia fikk en idé. Hun dyttet Lily mot den motsatte siden av badet og stormet selv mot døra.
Før Lily rakk å forstå hva som skjedde, hadde Mia allerede konfrontert Mandy ute i gangen.
Til tross for alderen hadde Mia et temmelig hett temperament. Når hun møtte noen hun ikke likte, gikk hun rett på. De som kjente henne godt, hadde gitt henne kallenavnet «Frøken Konfrontasjon».
Tro mot naturen sin lot Mia ikke Mandy slippe lett unna.
«Mamma, har du noen gang ramla nedi en do? Eller bodde du kanskje i en før?» spurte Mia, helt alvorlig.
Mandy, som hadde vært oppslukt av mobilen, kjente ansiktet mørkne med én gang. Hun undret seg over hvordan Lily kunne ha forandret seg så mye – var dette virkelig den samme forsiktige jenta som alltid dukket når Mandy hevet stemmen?
Med stramt ansikt skjelte hun Mia ut.
«Lily, hvordan våger du å kjefte på meg?»
Mia trakk munnen i en trassig grimase og slo tilbake. «Det var du som snakket sånn til meg først. Hvorfor kan ikke jeg snakke til deg på samme måte?»
«Din—!»
Mandy var fra seg av raseri. Hun var ikke en som svelget stoltheten sin uten kamp.
Da hun hadde forsikret seg om at ingen var i nærheten, rakte hun ut en hånd mot Mia. Neglene hennes var pyntet med fargerik lakk, skarpe og truende. Hun boret dem inn i armen til Mia.
Den skarpe smerten fikk ansiktet til Mia til å forandre seg. Tårene presset på bak øyelokkene.
Men det var ikke nok til å gjøre Mandy fornøyd. Hun fortsatte å hakke på henne. «Din lille drittunge. Denne gangen lærer jeg deg bare en lekse. Hvis du våger å svare meg frekt igjen, kan jeg kvele deg.»
Mia svelget sinnet. Hun slo ikke tilbake mot Mandy.
Hun hadde sine egne planer. Tidligere hadde hun hørt Lily si at faren hennes elsket henne over alt på jord. Mia hadde tenkt å bruke Lilys far til å lære denne grusomme dama, som våget å skade henne, en lekse.
Da Mandy så at Mia ikke lenger våget å si imot, sendte hun henne et selvtilfreds blikk.
For en liten rakker. Helt klart det forferdelige kvinnfolket sitt barn, akkurat som mora. Uten disiplin kom hun aldri til å oppføre seg.
Mandy dro Mia tilbake til venteområdet utenfor operasjonsstua.
Minutt for minutt nærmet den kompliserte operasjonen der inne seg slutten.
En utslitt Elena trådte bort fra operasjonsbordet.
Nathan holdt seg tett ved siden av henne, som en pliktoppfyllende assistent, og ba henne om unnskyldning.
«Unnskyld, Elena. På grunn av at jeg ikke er dyktig nok, måtte du gå rett i operasjon etter flyturen.»
Elena tok av seg operasjonshanskene og tørket svetten av panna. «Det går bra. Vi er her for å redde liv.»
«Operasjonsutgiftene til faren til Zander blir overført til kontoen din i morgen,» forsikret Nathan. «Jeg har også ordnet et hotellrom til deg. Jeg sender deg adressen om litt.»
Elena nikket.
I samme øyeblikk kom assistenten til Nathan travende bort.
«Dr. Parker, jeg må informere deg om at Harrison Frost fra Frost Industries tok kontakt med meg. Han ønsker å møte Dr. Johnson.»
Da Nathan hørte navnet Harrison, rynket han pannen.
«Hva vil han henne?» spurte han.
Assistenten forklarte: «Datteren hans er syk. Han vil at Dr. Johnson skal undersøke henne.»
Nathan ble stille et øyeblikk før han svarte. «Hvis han vil ha legehjelp, får han følge vanlige rutiner. Hva slags påfunn er det å stå utenfor operasjonsstua og ligge i bakhold for Dr. Johnson?»
«Be dem dra. Dr. Johnson har nettopp fullført en krevende operasjon, og hun er helt utslitt.»
«Det er alt.»
Nathan avviste forespørselen kontant.
Assistenten ble stående litt klønete. Hvis Frost-familien kunne ha fått tak i Ella direkte, hadde de ikke stått og ventet utenfor operasjonsstua i et halvt døgn.
Elena ble urolig for at barna hennes hadde sittet for lenge og ventet i venterommet. Hun skiftet klær og gikk dit.
Akkurat da ringte venninnen hennes og assistenten, Charlotte Rose.
«Elena, jeg er nede ved sykehuset. De lar meg ikke parkere her. Kom ned med barna fort.»
Elena svarte kort og skyndte seg inn i venterommet.
Da hun bare så Connor sitte alene med PC-en foran seg, spurte hun: «Connor, hvor er Mia?»
