Kapittel 4 Feil identitet
Lily klødde seg på det lille hodet og tenkte noen sekunder før hun svarte: «Men mamma hadde jo bare meg som barn.»
Ordene hennes fikk Mia til å heve et øyenbryn.
«Er du sikker på at mammaen din er den biologiske mammaen din? Har dere noen gang tatt en DNA-test?»
Bare det at hun nevnte DNA-test, gjorde Lily målløs.
Slik Mandy behandlet henne … kunne det være mulig at Mandy ikke var den ekte mammaen hennes? Tanken begynte å velte inn over Lilys unge sinn, som en bølge som ikke ville slippe taket.
Nå som hun ikke lenger var sikker på om Mandy virkelig var moren hennes, kjente Lily et desperat behov for å bevise at hun hadde foreldre som var glade i henne. Så hun tok fram Harrison.
«Jeg tok en DNA-test med pappa,» sa hun. «Jeg er helt sikkert den biologiske datteren hans. Pappa er veldig glad i meg. Han forguder meg.»
Det fikk Mia til å heve øyenbrynet igjen.
«Pappaen din virker ikke særlig bra, sånn jeg ser det,» sa hun. «Hvis han virkelig elsket deg, hadde han ikke latt deg sitte her og gråte helt alene.»
Lily senket blikket, sår og stille, og sluttet å snakke.
Mia grep sjansen til å så et frø i hodet hennes. «Se hvor like vi er. Kanskje du er den forsvunne søsteren min? Hva om vi tok en DNA-test?»
Lily falt i dype tanker, og det virket som om Mias forslag begynte å få feste.
Mia hadde lyst til å spørre Lily mer om hvordan hun hadde det. Men akkurat da runget Mandys utålmodige stemme utenfor baderomsdøra.
«Lily, har du ramla nedi do, eller? Kom ut nå!» ropte Mandy. «Hvis du ikke kommer ut med én gang, kan du bare bli der inne for alltid!»
Da Lily hørte Mandys stemme, krympet hun seg instinktivt. Hun sendte Mia et siste, betydningsfullt blikk før hun gjorde seg klar til å gå.
Akkurat da virket det som Mia fikk en idé. Hun dyttet Lily mot den andre siden av badet og stormet selv mot døra.
Før Lily rakk å skjønne hva som skjedde, hadde Mia allerede gått rett i konfrontasjon med Mandy ute i gangen.
Til tross for den unge alderen hadde Mia et heftig temperament. Når hun møtte noen hun ikke likte, gikk hun rett på sak. De som kjente henne godt, hadde gitt henne kallenavnet «Frøken Konfrontasjon».
Og tro mot seg selv lot ikke Mia Mandy slippe lett.
«Mamma, har du noen gang ramla nedi do før?» spurte Mia med død alvor. «Eller bodde du kanskje i en?»
Mandy, som hadde vært helt oppslukt av mobilen, kjente hvordan ansiktet hennes mørknet på et øyeblikk. Hun undret seg over hvordan Lily kunne ha forandret seg så mye. Var dette virkelig den samme forsiktige jenta som alltid huket seg sammen foran henne?
Med et hardt blikk skjelte hun ut Mia.
«Lily, hvordan våger du å snakke sånn til meg?»
Mia laget trutmunn og skjøt tilbake: «Det var du som snakket sånn til meg først. Hvorfor kan ikke jeg snakke til deg på samme måte?»
«Din…!»
Mandy var rasende. Hun var ikke typen som svelget stoltheten sin.
Da hun hadde forsikret seg om at ingen var i nærheten, rakte hun ut den ene hånda mot Mia. Neglene hennes var lakkert i sterke farger, skarpe og truende. Hun boret dem inn i armen til Mia.
Den skarpe smerten fikk ansiktet til Mia til å stivne, og tårene presset seg fram i øyekroken.
Selv det var ikke nok til å stille Mandy. Hun fortsatte å kjefte. «Din lille drittunge. Denne gangen gir jeg deg bare en lærepenge. Hvis du våger å svare meg igjen, kan jeg kvele deg.»
Mia svelget sinnet og lot være å svare Mandy.
Hun hadde sine egne planer. Tidligere hadde hun hørt Lily si at pappaen hennes elsket henne høyere enn alt. Mia hadde tenkt å bruke Lilys far til å lære denne fæle dama, som våget å gjøre henne vondt, en skikkelig lekse.
Da Mandy så at Mia ikke lenger våget å si imot, så hun på henne med et selvtilfreds, nesten skadefro blikk.
For en liten slyngel. Helt klart den forferdelige kvinnas unge, akkurat som mora. Uten oppdragelse ville hun aldri lære seg å oppføre seg.
Mandy dro Mia tilbake til venteområdet utenfor operasjonsstua.
Minutt for minutt nærmet den kompliserte operasjonen der inne seg slutten.
En utslitt Elena tok et skritt bort fra operasjonsbordet.
Nathan fulgte ved siden av henne, som en trofast assistent, og beklaget.
«Unnskyld, Elena. På grunn av mine begrensede ferdigheter måtte du gå rett i operasjon etter flyturen.»
Elena tok av seg operasjonshanskene og tørket svetten av panna. «Det går helt fint. Vi er her for å redde liv.»
«Operasjonsutgiftene for faren til Zander blir overført til kontoen din i morgen,» forsikret Nathan. «Jeg har også ordnet et hotellrom til deg. Jeg sender deg adressen om litt.»
Elena nikket.
I samme øyeblikk kom Nathans assistent hastende bort.
«Dr. Parker, jeg må informere deg om at Harrison Frost fra Frost Industries har tatt kontakt. Han ønsker å møte Dr. Johnson.»
Da Nathan hørte navnet Harrison, strammet han kjeven og rynket pannen.
«Hva vil han henne?» spurte han.
Assistenten forklarte: «Datteren hans er dårlig. Han vil at Dr. Johnson skal undersøke henne.»
Nathan ble stille et øyeblikk før han svarte. «Hvis han vil ha legehjelp, får han følge vanlige rutiner. Hva slags opplegg er det å stå utenfor operasjonsstua og vente for å overrumple Dr. Johnson?»
Han la til, kort og kontant: «Be dem gå. Dr. Johnson har nettopp fullført en krevende operasjon, og hun er helt utslitt.»
«Det var alt.»
Nathan avviste forespørselen uten å vike en tomme.
Assistenten ble stående litt klønete. Hadde Frost-familien kunnet få tak i Ella direkte, hadde de ikke trengt å henge utenfor operasjonsstua i et halvt døgn.
Elena var bekymret for at barna hennes hadde ventet for lenge i oppholdsrommet. Hun skiftet og gikk dit.
Akkurat da ringte venninnen og assistenten hennes, Charlotte Rose.
«Elena, jeg står nede ved sykehuset. De lar meg ikke parkere her. Ta med barna ned med en gang.»
Elena bekreftet og skyndte seg inn i oppholdsrommet.
Da hun bare så Connor sitte alene, fordypet i datamaskinen, spurte hun: «Connor, hvor er Mia?»
