Kapittel 3 Speilbilde
Mandy sto ved siden av Harrison og snakket lavt. «Harrison, du bør dra og ta deg av det som haster i firmaet. Jeg blir her og passer på Lily. Så snart dr. Johnson kommer ut, skal jeg be henne undersøke henne.»
På grunn av presserende saker var Harrison ivrig etter å komme seg av gårde. Etter et øyeblikks betenkningstid gikk han med på Mandys forslag. Han lot Lily være i hennes varetekt og dro sammen med Simon og teamet hans.
Mandy ble igjen med Lily. Hun ventet utenfor operasjonsstuen.
Inne på operasjonsstuen var operasjonen i gang. Elena og Nathan var helt oppslukt av arbeidet.
Lille Connor satt med laptopen på fanget. Fingrene fløy over tastaturet mens han snakket med Mia, som satt og spilte på mobilen.
«Mia,» sa Connor, «mamma sa at søsteren vår er her i Pinewood City. Hvordan skal jeg finne henne?»
Mia hadde blikket klistret til spillet, men kastet et raskt blikk på Connor.
«Connor, er ikke du liksom verdens minste hacker? Å finne noen kan da ikke være så vanskelig. Siden hun er trilling med oss, ser hun sikkert ut akkurat som oss. Hvorfor kjører du ikke et stort datasøk og sammenligner? Det kan lede deg rett til henne.»
Forslaget til Mia ga Connor ny giv.
Han lyste opp og roste henne. «Mia, du er jo skikkelig smart!»
Mia smilte sjenert, og gikk tilbake til den intense spilløkten.
I spillet kommanderte hun en annen spiller. «Din pyse, skynd deg og følg Sjefen! Jeg dekker deg.»
Det var faktisk det hun kalte seg i spillet også. Brukernavnet hennes var «Sjefen». Connor fortsatte å skrive. Han skjønte ikke hvordan en femåring kunne ha frekkhet nok til å kalle seg «Sjefen» overfor andre.
Var det bare fordi hun var god i spillet?
Operasjonen til Zanders far var komplisert og kom til å ta flere timer.
Connor og Mia ble sittende i venterommet utenfor operasjonsstuen. De holdt på med sitt, hver for seg. Selv om de var så små, hadde de for lengst vendt seg til at moren deres alltid hadde det travelt.
Samtidig satt Lily utenfor operasjonsstuen. Hun kastet engstelige blikk på Mandy ved siden av seg.
Mandy var oppslukt av mobilen, som om hun satt og chatet med noen.
Lily våget ikke å forstyrre henne. Hun hvisket bare: «Mamma.»
Første gangen reagerte Mandy ikke.
Lily hevet stemmen litt. «Mamma.»
Da Mandy endelig hørte henne, svarte hun skarpt, utålmodig.
«Hva er det med deg? Du høres ut som du står og roper på et spøkelse. Hvis du har noe å si, så si det. Den måten du roper på er irriterende.»
Lily trakk seg sammen etter utskjellingen. Hun holdt seg over magen, urolig, og spurte forsiktig.
«Mamma, jeg har vondt i magen. Jeg må på do. Kan du bli med meg, vær så snill?»
Da Mandy hørte at Lily ville at hun skulle bli med på toalettet, skiftet ansiktet hennes med én gang. Hva var det Lily antydet? At hun skulle bli med inn og tørke henne?
Mandy strammet kjeven. Brynene trakk seg sammen.
Hun kjeftet på Lily. «Lily, du er fem år. Klarer du ikke å gå på do alene? Hvorfor må jeg bli med? Hva er det du tenker på? Har de ikke lært deg sånt i barnehagen? Jeg er så lei av dette! Du er bare trøbbel.»
Lily, som allerede var sky og redd for Mandy, begynte å gråte med én gang hun fikk kjeft. Tårene trillet med det samme.
«J-jeg, jeg, jeg …» stammet hun, uten å klare å få fram en hel setning.
Da Mandy så reaksjonen hennes, ble hun bare enda mer irritert.
«Hele dagen, alt du gjør er å grine, som om jeg har gjort noe grusomt med deg. Greit. Gå på do alene. Ser jeg én tåre til, så skal du få smake en ørefik. Hold dem inne.»
Etter det grep Mandy Lily hardt i armen og halvdro henne mot toalettet. Hun røsket henne av gårde, og den lille armen ble fort blå og lilla.
Det gjorde vondt, men Lily hadde ikke faren sin i nærheten. Hun våget ikke å si noe.
Hun bet seg i leppa og fulgte etter Mandy inn mot toalettet.
Ved inngangen dyttet Mandy Lily inn. Så tok hun fram mobilen og begynte å fikle med den igjen.
«Skynd deg. Ikke få meg til å vente lenge. Ellers kan det hende noen tar deg med seg, og da får du lide for det.»
Da Lily merket holdningen hennes, turte hun ikke å forstyrre Mandy mer. Hun listet seg forsiktig innover.
Hun hadde vært fysisk svak helt siden hun ble født. Før hun fylte ett år, hadde legene oppdaget en alvorlig hjertefeil. Derfor hadde alle i Frost-familien passet på Lily med argusøyne.
Til og med når Lily skulle på do, fulgte noen alltid etter henne for å hjelpe henne med å trekke opp buksa. De var redde for at hun kunne bøye seg feil, at det kunne legge press på hjertet og gi skader som ikke lot seg rette opp.
Med så nøye omsorg var det ikke rart at Lily ikke var så selvhjulpen. Hun var også litt lavere enn andre barn på samme alder.
Lily subbet inn på dametoalettet og skjøv tungt opp døra til en bås.
Akkurat da måtte Mia, som hadde sittet og spilt på mobilen, også på do etter å ha drukket litt for mye vann.
Tilfeldigvis hadde hvileområdet der hun og Connor holdt til en annen utgang. Den førte rett bort til toalettene.
Mia la fra seg mobilen, sa fra til Connor og gikk rett mot toalettet.
Idet hun kom inn, fikk hun øye på ei lita jente, litt lavere enn henne selv, som sto og snufset mens hun dro opp buksa.
Mia ble stående og stirre. Den lille jenta lignet henne påfallende.
Nei, det var ikke bare noe kjent med henne. Det var skremmende likt.
Mia fikk følelsen av å se seg selv i et speil. Og da Lily så Mia, ble hun like forvirret.
De sto rett overfor hverandre, målløse av undring.
Som om ikke det var nok, hadde de på seg nøyaktig det samme den dagen: hvit skjorte, langbukse og samme knute på håret. Til og med hudtonen var lik.
Tankene til Mia løp løpsk. Kunne dette være den savnede søsteren deres?
Men hun så jo enda lavere ut enn Mia.
Nei. Hun måtte spørre hva som foregikk.
Mia rakte ut hånda, tok tak i Lilys hånd og dro henne bort til speilet over vasken. Hun pekte på de like ansiktene i speilbildet og sa: «Vi er jo veldig like, ikke sant?»
Lily nikket. «Ja.»
«Så … kan det være at vi er søstre?»
