Kapittel 2 Doktorens retur
Mandy klarte ikke å skjule avskyen som lå i blikket hennes da hun så på Lily. Lily hadde alltid vært umulig å vinne over, uansett hvor mange år Mandy hadde prøvd.
De siste fire årene hadde Mandy latt som hun brydde seg om Lily. Hun hadde ordnet med det daglige, passet på rutiner og tatt henne med til legetimer gang på gang. Men om Lily ikke hadde vært billetten hennes til å bli fru Frost, ville Mandy ikke brukt ett sekund på å prøve å få henne til å like seg.
Selv om Lily åpenbart mislikte henne, tok Mandy på seg et tappert smil og rakte armene ut mot henne.
«Lily, kom til mamma og gi meg en klem,» kurret hun.
Da Mandy sa det, snudde Lily seg med én gang bort og klamret seg tett inntil Harrison, med armene rundt halsen hans.
«Men jeg vil at pappa skal holde meg,» sa hun med barnestemmen sin. «Pappa, hold meg.»
Da han så reaksjonen hennes, strøk Harrison henne rolig over ryggen, varmt og beskyttende.
«Det går bra, vennen. Ikke vær redd. Pappa er her. Pappa holder deg,» trøstet han, før han vendte seg mot Mandy med et iskaldt uttrykk.
«Lily er fortsatt veldig liten. Hvis hun ikke vil at du skal holde henne, så tving henne ikke,» sa han bestemt. «Akkurat nå er det viktigste du kan bidra med å finne Dr. Johnson.»
Idet Harrison var ferdig med å snakke, kom assistenten hans, Simon, bort med mobilen i hånden.
«Herr Frost, kontakten vår på sykehuset ringte nettopp. Dr. Johnson har allerede kommet til Westland universitetssykehus.»
Da hun hørte det, forandret Mandys ansikt seg øyeblikkelig.
«Hva? Vi har stått her med velkomstskiltet så lenge, og så dro hun rett til sykehuset?» Mandy hadde forsikret Harrison om at Ella kom med dette flyet. Nå hadde de gått glipp av henne. Harrison kom garantert ikke til å ta det pent.
Simon kastet et ubehagelig blikk mot Mandy og ventet på Harrisons reaksjon.
Et øyeblikk senere ga Harrison ordre: «Vi drar til sykehuset.»
Imens, på sykehuset, hadde Elena allerede kommet fram. Hun satt sammen med Nathan og gikk gjennom prøvesvar og operasjonsplaner for faren til Zander.
Nathan sto ved siden av henne og forklarte situasjonen lavmælt. «Elena, ferdighetene mine strekker ikke helt til for et så komplisert inngrep. Og med pasientens høye alder… jeg er ikke trygg på at jeg klarer det. Derfor ringte jeg deg. Vi trenger ekspertisen din.»
Mens hun bladde gjennom papirene, svarte Elena, kontrollert og profesjonell: «Det går fint. Denne typen tilfeller er faktisk sjelden her hjemme, og operasjonen er krevende. Si fra til operasjonsstua at vi begynner om tretti minutter. Jeg trenger deg som assistent ved bordet.»
Nathan nikket uten å nøle. «Selvfølgelig. Det er en ære å få assistere deg.»
Elena hadde tross alt tilbrakt år i utlandet med å finslipe teknikken sin. Den medisinske kompetansen hennes var ikke bare uten sidestykke her hjemme. Den var også høyt respektert internasjonalt. Likevel foretrakk hun å holde en lav profil. Hun jobbet under navnet Ella Johnson og hadde blitt en slags gåte i medisinske miljøer.
Hadde det ikke vært for forbindelsen hun hadde til Nathan fra tiden de var studiekamerater, ville hun ikke våget å ta saken til Zanders far.
Da alt var klart før operasjonen, snakket Elena med de to barna sine før hun gikk inn på operasjonsstua.
«Connor, Mia, jeg trenger at dere begge sitter stille her i venteområdet. Denne operasjonen kommer til å ta lang tid, så vær så snille og oppfør dere,» sa hun mildt. «Så fort det er over, kommer fadderen deres til sykehuset og henter oss. Trenger dere noe, er det bare å spørre de ansatte her – de hjelper dere.»
Begge barna nikket lydig. Connor satt med en bærbar PC i fanget, mens Mia klemte en toppmodell-mobil. De var helt oppslukt av hver sin skjerm.
Connor vinket Elena videre. «Mamma, ikke bekymre deg. Jeg passer godt på Mia.»
Elena så på barna sine med et stille, stolt blikk. Årene hadde vært tøffe. Arbeidsdagene hadde vært lange, og økonomien hadde strammet som en kald vinterkuling. Likevel hadde begge barna blitt uvanlig selvstendige. Det hadde vært en lettelse hun ofte ikke torde å si høyt.
Da hun hadde forsikret seg om at de satt godt, gikk Elena inn på operasjonsstua.
I samme øyeblikk kom Harrison og Mandy til sykehuset med følge. Da de fikk høre av kontakten sin at dr. Johnson allerede var inne i en operasjon, strammet det seg i Harrison.
Datteren hans, Lily, var født med en liten hjertefeil. I årevis hadde han reist med henne til sykehus både i Norge og i utlandet, men ingen leger hadde vært villige til å operere. Da han hadde hørt om Ellas uvanlige dyktighet, hadde han håpet å få henne til å hjelpe Lily. Men gang på gang hadde de gått glipp av hverandre.
Mandy merket uroen hans og spurte lavt: «Harrison, hva gjør vi nå?»
Harrison sendte henne et irritert blikk. «Det finnes ikke noe annet å gjøre enn å vente.»
«Men hva om hun ikke kommer ut på flere timer? Skal vi virkelig sitte her hele dagen? Hun er jo bare en lege – blir ikke dette litt… høy på pæra?» klaget Mandy.
Harrison snudde seg mot henne, tydelig misfornøyd. «Mandy, pass på hva du sier. Hun er ikke ‘bare en lege’. Hun er en av de beste kirurgene i verden. Om Lily i det hele tatt får operasjon, avhenger av henne,» sa han strengt. «Det er helsa til datteren vår det handler om. Bryr du deg ikke om det?»
Møtt av Harrisons spørsmål tvang Mandy fram et stivt smil. For å komme dit hun ville, la hun stemmen i et underdanig leie.
«Harrison, det var ikke sånn jeg mente. Jeg sa det uten å tenke, fordi jeg er så redd for Lily,» forklarte hun. «Jeg er moren hennes – hvordan skulle jeg kunne la være å bekymre meg? Jeg hadde gitt henne mitt eget hjerte, hvis jeg kunne.»
Ordene hang i lufta uten tyngde. Tanken på at hun skulle gi Lily hjertet sitt, var like absurd som den var melodramatisk.
Harrison lot krangelen dø ut. Han fant en stol og satte seg med Lily i armene.
Mens de ventet, passet han på henne med en omsorg som ikke slapp taket et eneste sekund. Han matet henne til og med med frukt, bit for bit, slik at hun ikke skulle sette noe i halsen.
Mandy så på den ømme måten han tok seg av Lily på, og kjente misunnelsen skylle gjennom seg. Den lille ungen hadde vært heldig fra første stund. Hva hadde hun gjort for å fortjene all den kjærligheten?
Harrison hadde tenkt å vente utenfor operasjonsavdelingen til Ella kom ut. Men halvveis i ventingen fikk han en viktig telefon om en hastesak i selskapet som krevde at han kom med én gang.
Mandy skjønte at situasjonen var stram. Hun grep sjansen til å ta over.
