Kapittel 2 Doktorens retur
Mandy klarte ikke å skjule avskyen i blikket da hun så på Lily. Lily hadde alltid vært umulig å vinne over, til tross for år med forsøk.
De siste fem årene hadde Mandy latt som om hun brydde seg om Lily. Hun hadde stelt med de daglige behovene hennes og tatt henne med til legetimer gang på gang. Hvis Lily ikke hadde vært billetten hennes til å bli fru Frost, ville Mandy ikke kastet bort ett eneste minutt på å prøve å få henne til å like seg.
Selv om Lily åpenbart mislikte henne, tok Mandy på seg et tappert smil og rakte armene mot henne.
«Lily, kom til mamma og få en klem,» kurret hun.
Ved Mandys ord snudde Lily seg straks bort og klamret seg hardt rundt halsen til Harrison.
«Men jeg vil at pappa skal holde meg,» sa hun med den barnslige stemmen sin. «Pappa, hold meg.»
Da Harrison så reaksjonen hennes, strøk han henne varsomt over ryggen, ømt og beroligende.
«Det går bra, vennen. Ikke vær redd. Pappa er her. Pappa holder deg,» trøstet han henne. Så vendte han seg mot Mandy, og kulden la seg i ansiktet hans.
«Lily er fortsatt veldig liten. Hvis hun ikke vil at du skal holde henne, så ikke press henne,» sa han bestemt. «Akkurat nå er det viktigste bidraget ditt å finne Dr. Johnson.»
I det Harrison var ferdig med setningen, kom assistenten hans, Simon, bort med telefonen i hånden.
«Mr. Frost, kontakten vår på sykehuset ringte nettopp. Dr. Johnson har allerede kommet til Westland universitetssykehus.»
Da Mandy hørte det, skiftet ansiktet hennes på et øyeblikk.
«Hva? Vi har stått her så lenge med velkomstskiltet, og så dro hun rett til sykehuset?» Mandy hadde forsikret Harrison om at Ella skulle være på dette flyet. Nå hadde de gått glipp av henne. Harrison kom garantert ikke til å like det.
Simon sendte Mandy et stivt, ukomfortabelt blikk og ventet på Harrisons reaksjon.
Etter et øyeblikk ga Harrison beskjed, kort og kontrollert: «Vi drar til sykehuset.»
I mellomtiden, på sykehuset, satt Elena allerede bøyd over prøvesvar og operasjonsplaner for faren til Zander, sammen med Nathan.
Nathan stod ved siden av henne og forklarte, lavt men tydelig: «Elena, ferdighetene mine strekker ikke helt til for et så komplekst inngrep. Med pasientens høye alder er jeg ikke trygg på at jeg klarer det alene. Derfor ringte jeg deg. Vi trenger ekspertisen din.»
Elena bladde gjennom papirene med rolig hånd og svarte profesjonelt: «Det går fint. Denne typen tilfeller er faktisk sjeldne her hjemme, og operasjonen er krevende. Si til operasjonsstua at vi begynner om tretti minutter. Jeg trenger deg som assistent.»
Nathan nikket uten å nøle. «Selvfølgelig. Det er en ære å få assistere deg.»
Elena hadde faktisk brukt år i utlandet på å finpusse kirurgien sin, på store sykehus langt hjemmefra. Kompetansen hennes var ikke bare enestående her i landet, den var også høyt respektert internasjonalt. Likevel foretrakk hun å holde en lav profil. Hun arbeidet under navnet Ella Johnson og hadde blitt en slags gåte i medisinske miljøer.
Hadde det ikke vært for båndet til Nathan fra tiden da de var medstudenter, ville hun ikke våget å ta saken til Zanders far.
Da alle forberedelser før operasjonen var på plass, snakket Elena med de to barna sine før hun gikk inn på operasjonsstua.
«Connor, Mia, jeg trenger at dere begge venter stille i hvileområdet. Denne operasjonen kommer til å ta ganske lang tid, så vær snille og oppfør dere pent,» sa hun mildt. «Så fort det er over, kommer fadderen deres til sykehuset og henter oss. Trenger dere noe, så spør bare personalet her. De hjelper dere.»
Begge barna nikket lydig. Connor holdt en bærbar PC, mens Mia klamret seg til en dyr og lynrask mobil. De var helt oppslukt av skjermene.
Connor vinket Elena av gårde. «Mamma, ikke bekymre deg for oss. Jeg passer godt på Mia.»
Elena så på barna sine med en stille stolthet. Gjennom årene, med krevende arbeidsdager og økonomiske bekymringer som alltid lå og murret, hadde begge blitt forbausende selvstendige. Det hadde vært en velsignelse for henne.
Da hun hadde fått dem på plass, gikk Elena inn på operasjonsstuen.
I samme øyeblikk ankom Harrison og Mandy sykehuset, fulgt av folkene sine. Da de fikk høre av kontaktpersonen sin at Dr. Johnson allerede hadde gått i gang med operasjonen, strammet det seg i Harrison.
Datteren hans, Lily, var født med en mindre hjertefeil. I årevis hadde han reist henne fra sykehus til sykehus, både her hjemme og i utlandet, men ingen lege hadde vært villig til å operere. Da han hørte om Ellas helt spesielle ferdigheter, hadde han håpet at hun kunne hjelpe Lily. Men gang på gang hadde de bommet på hverandre.
Mandy merket uroen hans og spurte lavt: «Harrison, hva gjør vi nå?»
Harrison sendte henne et irritert blikk. «Det er ikke noe annet å gjøre enn å vente.»
«Men hva om hun ikke kommer ut på flere timer? Skal vi virkelig sitte her hele tiden? Hun er jo bare en lege. Er hun ikke litt… vel, litt for høy på pæra?» klaget Mandy.
Harrison snudde seg mot henne, misfornøyd. «Mandy, pass på hva du sier. Hun er ikke ‘bare en lege’. Hun er en av de beste kirurgene i verden. Om Lily i det hele tatt får en operasjon, avhenger helt av hva hun bestemmer,» sa han strengt. «Det er helsa til datteren vår det handler om. Bryr du deg ikke om det i det hele tatt?»
Under Harrisons spørsmål tvang Mandy fram et anstrengt smil. For å nå målene sine la hun stemmen i et underdanig leie.
«Harrison, det var ikke sånn jeg mente. Jeg snakket uten å tenke, fordi jeg er så redd for Lily,» forklarte hun. «Jeg er moren hennes. Hvordan skulle jeg ikke være bekymret for helsa hennes? Jeg ville gitt henne mitt eget hjerte, om jeg kunne.»
Ordene hennes lød tomme. Tanken på å ofre hjertet sitt for Lily var jo helt absurd.
Harrison lot krangelen ligge. Han fant en stol og satte seg ned, med Lily i armene.
Mens de ventet, passet han på henne hele tiden. Han matet henne med frukt, bit for bit, nøye og tålmodig, så hun ikke skulle sette noe i halsen.
Da Mandy så hvor ømt Harrison tok seg av Lily, skjøt misunnelsen gjennom henne. Den lille drittungen var født heldig. Hva hadde hun gjort for å fortjene all den oppmerksomheten fra Harrison?
Harrison hadde tenkt å vente utenfor operasjonsstuen til Ella kom ut. Men et stykke ut i ventingen fikk han en viktig telefon. Det var noe akutt i selskapet som krevde at han stilte med en gang.
Da Mandy skjønte hvor presset situasjonen var, grep hun sjansen til å trå til.
