Kapittel 7: Hvem skal stå sammen med

«Er du helt sprø?» Ansiktet til Alexander ble kritthvitt, og han ropte ut, fullstendig uten å huske at Henry fortsatt var i rommet.

Den private samlingen til familien Brown var foreldrenes stolthet og glede, stappfull av uvurderlige skatter.

Å gi den til henne betydde å gi bort halve formuen til familien Brown.

Og fem prosent av aksjene? Selv han, sønnen, hadde bare åtte prosent. For et vanvittig krav.

Zoey sendte ham et søtt, uskyldig smil. «Vil du ikke gifte deg med din sanne kjærlighet? For ekte kjærlighet, kan du ikke ofre såpass?»

Det brant i øynene til Alexander. Hvis han gikk med på det, kom foreldrene til å ta livet av ham.

Han trakk pusten dypt. «Da gifter jeg meg med deg.»

Det fylte seg med tårer i øynene til Catherine. «Alexander, lovet du ikke at du skulle gifte deg med meg?»

Nå dumpet han henne for noen aksjer? Gammelt må vike for nytt, ikke sant? Kunne ikke Alexander gjøre såpass for henne?

Ordene hennes satte Alexander i en skikkelig knipe. Han sto mellom å møte foreldrenes raseri og å miste arven, og den udødelige kjærligheten sin.

Da han veide de to mot hverandre, bestemte Alexander seg. «Jeg gifter meg med deg.»

Denne gangen var stemmen hans fast.

Catherine stirret rasende på ham.

Det glitret hånlig i øynene til Zoey. «Du er ekkel. Jeg kan ikke ta imot en skitten mann. Dere to, én skitten og én dum, passer perfekt. Det vil jeg ikke ødelegge.»

De skarpe ordene hennes fikk raseriet til å slå opp i Alexander. Han vaklet til siden, klar til å eksplodere.

Henry løftet hånden svakt, bare en liten gest, og Alexander stivnet.

«Frøken Spencer, samlingen er kanskje litt i overkant.»

Henry forsvarte ikke Alexander, men samlingen var faktisk et ork å ha ansvar for.

Selv om Zoey fikk den, ville det bare bringe mer trøbbel over henne.

Zoey skjønte tegninga raskt og ombestemte seg. «Hva med femten prosent av aksjene da?»

«Avtale.»

Og slik var det gjort. Femten prosent av Brown-familiens aksjer ble gitt bort som om det var ingenting.

Alexander ble stående og måpe, og da det gikk opp for ham, så han panisk bort på Henry. «Bestefar, mamma og pappa dreper meg hvis de får vite det. Det er femten prosent av aksjene! Og hun bare slang ut et helt vilt krav!»

Henry så kjølig på ham og avbrøt rolig: «Det ser ut til at jeg må ta en prat med moren din.»

Øynene til Alexander ble store, og leppene dirret.

Henry oppførte seg som om ingenting var skjedd, og vendte seg mot Zoey. «Fornøyd?» Tonen hans var som om han lokket et barn.

Zoey var mer enn fornøyd og nikket.

Men idet hun nikket, gikk det opp for henne at noe ikke stemte. Var ikke Henry her for å støtte Alexander?

Hvorfor føltes det som om han satt og hjalp henne å forhandle?

I planen hennes hadde det vært en glad overraskelse om hun fikk fem prosent av aksjene. Men Henry hadde glatt gitt henne femten.

Zoey gadd ikke gruble videre på det. Hun lot blikket gli over til Arthur og sa langsomt: «Nå er det din tur.»

Testamentet og avtalen rundt det ville ikke tre i kraft med én gang, og hun hadde ikke forventet at det skulle binde Arthur. Det kunne jo endres når som helst.

Det hun ville nå, var å ta tilbake det som egentlig tilhørte henne. Direkte.

Da oppmerksomheten plutselig landet på ham, ble Arthur stresset og så instinktivt bort på Henry.

Han hadde sett tydelig i sted at Henry ikke virket særlig begeistret for Alexander. Kom han til å mislike dem også?

Hvis det var sånn, ville ikke Zoey få ryggen fri uansett hva hun sa?

Arthur tenkte seg om et øyeblikk og sa til Henry: «Det er ikke ofte herr Windsor personlig blander seg inn i familieting. Alexander er fortsatt ung, og vi setter pris på at De bryr Dem. Men det som kommer nå, er en privatsak for familien Spencer.»

Med andre ord ba han høflig Henry om å holde seg unna.

Zoey brøt inn på impuls. «Var det ikke nettopp du som sa at Alexander var familien din og at jeg var utenforstående? Nå er det plutselig en familiesak?»

Hun visste at med Henry til stede for å holde dem i ørene, våget ikke Arthur å bli altfor kjepphøy.

Så Zoey grep øyeblikket. «Mamma etterlot meg femti prosent av aksjene i selskapet. Du har forvaltet dem for meg. Nå vil jeg ha dem tilbake.»

Arthur hadde forvaltet dem fordi hun var ung, og uten samtykket hennes kunne de ikke selges. Ellers ville de for lengst vært vannet ut.

«De aksjene tilhører Spencer-familien. Hvilken rett har du til å kreve dem tilbake?»

Caroline fikk panikk da hun hørte at Zoey begynte å dele arven.

Så kom hun på at Henry satt der, og trakk seg brått.

Det var meningsløst å krangle her, så Zoey smilte skjevt. «Jeg bare varsler dere. Vær forberedt, for jeg kommer til å bruke loven for å ta dem tilbake.»

Zoey hadde sittet bøyd over jusbøker til langt på natt. Hun hadde bestemt seg for å stille dem til ansvar som hadde gjort henne urett, og ta tilbake det som med rette var hennes – gjennom rettssystemet.

Zoey skjøv testamentavtalen bortover bordet. «Dette er siste sjanse jeg gir dere, for gamle dagers skyld. Hvis dere går med på dette og får det tinglyst, tar jeg bare tilbake tjuefem prosent nå. Resten venter jeg tålmodig på til dere dør.»

Ordene hennes var harde. Nesten brutale.

Arthur kokte av raseri og gjentok bare: «Du… du…», uten å finne ord som dekket frustrasjonen.

Henry så på det seirende uttrykket til Zoey og kjente en merkelig stolthet.

Da hun hadde sagt det hun skulle, sendte Zoey dem et kaldt, selvsikkert smil. «Vi ses i retten.»

Overfor Henry behersket hun seg mer. Hun takket ham høflig. «Takk.»

Så snudde Zoey seg og gikk.

Arthur våget ikke å løpe etter henne på grunn av Henry. Han kunne bare stå og se henne forsvinne, mens raseriet bygget seg opp.

Han ante ikke når han neste gang ville få sjansen til å treffe Zoey alene.

Da Henry hadde forsikret seg om at Zoey hadde forlatt Brown-villaen, reiste han seg langsomt, strøk rolig dressjakken på plass og nikket lett.

Arthur og hele familien hans måtte smile og følge ham til døren. Slik skikken er når en betydningsfull gjest forlater huset.

Utenfor satt Zoey allerede i bilen og førte en alvorlig telefonsamtale.

Arthur kviknet til. Han viste en overdreven iver da han fulgte Henry ut, og håpet å kunne stoppe Zoey straks Henry var dratt.

Men Henry overså Johns forsøk på å åpne bildøren for ham, og gikk rett bort til bilen der Zoey satt.

Det så ut som han ville snakke litt med henne først.

Arthurs håp brast momentant. Han snudde seg mot Alexander, forvirret. «Er han ikke bestefaren din? Hvorfor støtter han deg ikke i det hele tatt?»

Alexander hadde ingen godt svar.

Zoey var nettopp ferdig med å diskutere detaljene med advokatvenninnen sin da hun så en høy skikkelse ved vinduet idet hun la på.

Henry sto stille og så på henne uten å si noe.

Zoey kunne ikke la ham stå der ute og vente, så hun sa på impuls: «Har du lyst til å komme inn og snakke?»

Henry svarte med en lav, kort latter.

Hun kjente en svak varme i kinnene og skulle til å gå ut, men Henry hadde allerede åpnet døren og satt seg inn.

Den høye kroppen hans fylte nesten hele den trange kupeen.

Zoey undertrykte trangen til å skyve setet hans bakover, og spurte høflig: «Har du noen andre beskjeder til meg, herr Windsor?»

Henry hevet et øyenbryn. «Kaller du meg ikke Herr Blind lenger?»