Kapittel 2: Fant deg
Tre år senere hadde Chase-konsernet tatt over Lønneby som en storm over fjorden.
Byens etablerte maktelite var i opprør. De klarte ikke å forstå hvorfor Chase-konsernet – et selskap som egentlig hørte hjemme i Stjerneby, Windsorfamiliens høyborg – hadde valgt å dominere deres lille provinsby i stedet. De følte seg fullstendig satt i skyggen.
På kontoret sitt masserte Henry tinningene og kjente trettheten etter møter uten pause.
Helt automatisk åpnet han nederste skuff, tok opp en tykk bunke papirer og la dem foran seg.
Uten at han egentlig hadde merket det selv, hadde han skrevet ned hvert minste glimt av Zoeys liv. Nesten som en selvbiografi på hennes vegne.
Zoey, eldste datter i Spencer-familien, hadde blitt en brikke i spillet etter at faren giftet seg med elskerinnen sin. Hun hadde tatt to doktorgrader mens andre knapt var ferdige med masteren, men var likevel alltid nummer to etter lillesøsteren i farens øyne.
I tre år hadde Henry satt inn alt han hadde for å finne henne. Han hadde til og med leid inn leiesoldater. Likevel famlet han fortsatt i blinde.
Det var som om Zoey bare hadde løst seg opp i lufta og forsvunnet.
Selv det å følge Spencer-familien tett ga ham ingenting.
«Mr. Windsor.»
John banket på døren, tydelig urolig.
Henry rev seg løs fra tankene, la dokumentene tilbake i skuffen og vinket John inn.
John rakte ham en mobil, med et brydd uttrykk.
Før han rakk å forklare, dundret en stemme ut fra andre enden: «Gi ham telefonen!»
«Det er faren din.» John la respektfullt mobilen på bordet og slo på høyttaleren.
Faren til Henry begynte å brøle med en gang: «Tar du ikke telefonen fra meg lenger nå?!»
Henry pustet tungt ut, vinket John ut av rommet og sa: «Det har vært travelt i selskapet.»
Det gjorde bare faren enda sintere. «Travelt med hva da? Disse småtass-prosjektene dine?»
«Det har gått tre år uten at du har kommet hjem og sett meg. Har du tenkt å gjøre meg gal? Du insisterte på å bygge opp Chase-konsernet i Lønneby. Greit, det er ditt selskap, jeg legger meg ikke opp i det. Men at du ikke har vært hjemme på tre år – bryr du deg ikke om meg i det hele tatt? Hjerteanfallene mine blir verre og verre på grunn av deg!»
Henry gned seg over pannen og pustet tungt. «Pappa, jeg kjenner en veldig dyktig hjertespesialist. Vil du at jeg skal anbefale ham til deg?»
Det ble stille et øyeblikk. Så hørte han et dypt åndedrag, før ropingen begynte igjen.
Etter litt knitring i linja ble farens stemme erstattet av en mildere, varm kvinnestemme.
«Henry, faren din er bare bekymret for deg. Se på familien vår, til og med nevøene dine har fått barn nå. Det er på tide at du tenker litt på det selv også.»
Henry var født sent, da faren allerede var godt voksen. Han hadde alltid vært familiens yngstemann og kjæledegge. Ingen i Windsor-familien klarte noensinne å styre ham.
«Oldebarnet ditt fyller ti om noen dager. Kom hjem til bursdagen hans og besøk oss.»
Med John til stede hadde han ingen god måte å vri seg unna på.
Henry ga motvillig etter. «Greit.»
Moren ble oppriktig glad. «Kom hjem snart.» Hun sa noen ord til, før hun la på.
Henry lente seg tilbake i stolen og sa til John: «Bestill flybilletter til Stjerneby.»
John holdt et alvorlig ansikt, men inni seg jublet han. Endelig skulle de tilbake til hovedkontoret! Endelig skulle han slippe å jage etter et spøkelse her ute i provinsen!
To dager senere, på flyplassen.
Henry satt henslengt i VIP-området, med solbriller på og øynene lukket, mens John ordnet alt det praktiske utenfor.
Rett ved siden av ham sto en lubben, skallet fyr og snakket høyt i telefonen, gestikulerende så hele lounge-området fulgte med. I en brå bevegelse skubbet han til kaffekoppen, som veltet og skvulpet over Henry.
Den eksklusive frakken til Henry fikk med ett en stygg, svart flekk over brystet.
Den skallede mannen merket det ikke engang, men fortsatte å skravle som om ingenting hadde skjedd.
Henry rynket pannen. Han orket ikke maset, og var i ferd med å ringe John for å la ham ordne opp.
Akkurat idet han grep etter mobiltelefonen, skar en klar stemme gjennom lufta.
«Hei, Mr. Skalletopp, burde du ikke si unnskyld for å ha sølt kaffe på noen? Eller plager du en blind mann bare fordi han ikke kan se?»
Henry stivnet. En blind mann? Snakket hun om ham?
Han kikket over solbrillene mot den som hadde snakket. Hun hadde på seg et beige skjørt, håret samlet i en høy hestehale. Hun virket leken og ungdommelig, som en student.
Da Henry fikk sett ansiktet hennes ordentlig, forandret uttrykket hans seg totalt. Han rettet seg langsomt opp i setet.
Kvinnen han hadde lett etter i tre år, hun som han hadde brent inn hvert eneste trekk av i minnet, sto nå rett foran ham.
Zoey, som ikke ante hva som foregikk i Henrys hode, så at han satte seg opp og trodde at han endelig hadde innsett hva som hadde skjedd. Hun ble enda mer irritert på den skallede mannen.
«Du ber den blinde mannen om unnskyldning nå, ellers ringer jeg politiet.»
Den skallede, som så at hun bare var en ung kvinne, fnyste og sneer.
«Hvorfor det? Så du at det var jeg som sølte? Tror du politiet bryr seg om sånne bagateller?»
Zoey lot seg ikke affisere, hun sneer tilbake.
«Jeg har jobbet som advokat en stund. Jeg har vært borti folk av alle slag. Tror du jeg ikke klarer å håndtere deg?»
Selvsikkerheten hennes fikk den skallede til å nøle et sekund. Men nølingen glapp raskt over i sinne. Han tok et skritt fram og ropte:
«Hva har du med dette å gjøre, din nysgjerrige kjerring?!»
Han tok enda et skritt, som om han var i ferd med å gå til angrep.
Zoey trådte umiddelbart et skritt tilbake, klar til å forsvare seg.
Før hun rakk å reagere mer, reiste Henry seg brått og stilte seg foran henne. Han skjermet henne med kroppen sin. Han tok av seg solbrillene og festet et iskaldt blikk på den skallede mannen.
«Forsvinn.»
Henry hadde en så gjennomtrengende, truende glans i øynene at det gikk en kald gufs nedover ryggen på den skallede. Han svelget nervøst mens Henry fortsatte:
«Denne frakken koster mer enn du noen gang kommer til å ha råd til. Hvis du er glad i livet ditt, foreslår jeg at du går nå.»
Det var nok. Den skallede mannen trakk seg, snudde og hastet av gårde gjennom terminalen.
Henry trakk pusten dypt. Så vendte han seg mot Zoey, blikket hans fulgte ansiktstrekkene hennes, som om han ville forsikre seg om at hun virkelig var der.
Hjertet til Zoey begynte å hamre under det intense blikket hans. Hvordan kunne en mann med så skarpe øyne være blind? Da det gikk opp for henne at hun hadde blandet seg inn uten å kjenne situasjonen, ble hun plutselig brydd og så bort.
«Jeg blandet meg vel bare inn i noe jeg ikke hadde noe med.»
Henry åpnet munnen for å svare, men ble avbrutt av Johns stemme.
«Mr. Windsor, det er på tide å…» John stanset brått da han oppdaget Zoey. Øynene hans ble store mens han avsluttet nølende:
«… gå om bord?»
«Nå er det gjort, det finnes ingen vei tilbake,» tenkte John.
Zoey grep anledningen til å ta farvel.
«Det ser ut som du har ting å gjøre. Vi går nå.» Hun tok tak i jenta ved siden av seg og snudde seg for å gå.
John fulgte urolig med på Henry, og ba stille inni seg om å slippe å høre det han allerede fryktet.
«John, avlys turen.»
Med de få ordene følte John det som om dommen falt over ham.
I mellomtiden forlot Zoey og Carol Johnson flyplassen. Utenfor, i trekkfull høstluft, klarte ikke Carol å holde seg:
«Han fyren var skikkelig rar. Han var jo ikke blind, så hvorfor reagerte han ikke med én gang? Han fikk oss til å fremstå skikkelig dumme.»
Zoey syntes også han var underlig, men samtidig merkelig kjent. Hun ristet likevel på hodet og lot være å gruble videre på det.
Hun løftet blikket mot det store skiltet hvor det sto «Lønneby Stasjon» med fete bokstaver. Øynene hennes ble harde, nesten iskalde. Hun var tilbake på denne jorda etter tre år.
For tre år siden hadde den «snille faren» hennes personlig sendt henne som en gave. Et svik så dypt at det aldri ville blekne.
Denne gangen var Zoey tilbake for å gjøre opp gamle regnskap. Nå skulle det betales.
