Kapittel 1 Du kan dø
01.00, Presidentsuiten på Hotell M
Klær lå strødd rundt i rommet. Kjolen til kvinnen var revet i filler, hang som fillete filler over en stolrygg.
Zoey Spencer fór opp av søvnen.
Hun følte seg som en liten båt i uvær på fjorden. Han over henne løftet og senket henne som brutale bølger. Panikken slo gjennom tåken i hodet.
Hva skjedde? Hun var sikker på at hun hadde kommet seg unna.
Hun husket at hun ble dopet ned. Hun husket følelsen av å skyve vekk den feite, sleipe mannen, og løpe så godt hun kunne med den siste resten av klarhet.
Hun var livredd for at de hadde fått tak i henne igjen.
«Fortsatt fraværende?» Mannens dype stemme hvisket i øret hennes.
Mens han snakket, klemte hendene hans hardt rundt livet hennes, lårene spente seg da han skjøt hoftene opp.
Zoey bet seg i leppen. Et kvelt stønn brøt ut idet kroppen hennes skalv. Hun knep bena sammen av instinkt. Hendene gled opp rundt nakken hans, og hun lente seg svakt inntil ham.
Henry Windsor stønnet da hun strammet til rundt ham. Hendene hans slo og grep tak i baken hennes. Stemmen var hes. «Skru opp lyden.»
Zoey ristet på hodet. Øynene ble røde, tårer presset seg frem.
Det tente bare mer i Henry.
Han skjøt seg opp og presset Zoey ned under seg. Fingrene låste seg rundt haken hennes, blikket brant. «Våge å dope meg, da får du tåle konsekvensene.»
Zoeys hode var fortsatt innhyllet i tåke. Hun klarte så vidt å registrere at mannen over henne ikke var den samme ekle fra tidligere.
Han hadde dype øyne, markerte trekk, brede skuldre som stengte utsikten mot resten av suiten. En liten føflekk lå fristende under kragebeinet. Brystet var glinsende av en blanding av svette og ukjente væsker.
Det mest skremmende var likevel blikket hans. Sultent. Så intenst at det virket som han var klar til å spise henne levende.
Zoey forsøkte å trekke seg unna.
I samme øyeblikk grep Henry rundt leggen hennes og dro henne hardt tilbake. Den tykke, årete pikken hans presset seg helt inn i henne.
Kroppen hennes bøyde seg i en bue. Tærne krøllet seg, fingrene knuget de fuktige lakenene. Hun gråt og ba, stemmen sprakk. «Vær så snill, slipp meg.»
Jo mer hun gråt, desto mer tent ble Henry. Han presset knærne hennes brutalt fra hverandre, åpnet henne helt, slik at han kom så dypt inn som overhodet mulig.
Kroppen hennes ristet under de nådeløse støtene, strammet seg om ham hver gang han trakk seg nesten helt ut.
«Selv når du sier nei, slipper ikke kroppen din taket i meg.»
Blikket til Henry mørknet av begjær. Med et hardt støt presset han seg inn til roten.
Zoey klarte ikke å holde igjen lengre. Stønnene rev seg løs. «Mykere, vær så snill. Det gjør vondt.»
Henry lo lavt, en hes, ru latter. «Vondt? Det kjennes godt, gjør det ikke?»
Han lente seg ned, slo armene tett rundt henne mens hoftene økte tempoet. De skarpe slagene av kropp mot kropp smalt i rommet, som ekko mot de tykke hotellveggene.
«Vent, det er for dypt.» Zoey vred seg plutselig, en merkelig nytelse steg i henne, drev henne til vanvidd.
Henry, klam av svette og presset av hvor trangt det var, satte enda mer fart. Han dunket inn i henne, som om han ville begrave seg helt.
«Vent, det føles så rart.»
«Nei,» sa Henry, og avviste bønnene hennes uten nåde. Hoftene gikk som i en vill rus.
Da nytelsen skjøt opp i hodet og skylte alt annet vekk, skrek Zoey hest. Lyden fikk en myk, forførende klang. Bena hennes la seg tett rundt livet hans, kroppen ristet ukontrollert.
Henry pustet tungt. Han presset seg helt inn til åpningen hennes da han kom.
Etter at hun kom, slapp taket i fingrene hennes. Blikket mistet fokus, gled tomt utover rommet.
Henry tok av kondomet. Kroppen var fortsatt stiv og klar, men da han kastet et blikk mot nattbordet, så han at esken med kondomer var tom.
Han nølte et sekund.
Zoey under ham gispet fortsatt urolig etter luft. Bena lå fremdeles spredd, kroppen rykket til i små ufrivillige spasmer mens hun kjempet for å få kontroll over pusten. Hvite spor lå synlig mot de mørke hotellakenene.
Selv om han visste at det bare var glidemiddel, rykket Henrys lem til og dunket smertefullt.
I neste øyeblikk kjente Zoey presset mot åpningen, idet det hovne hodet hans tvang seg inn.
Hun stirret på ham, vettskremt, og kjempet imot med all kraft. «Ikke mer, jeg dør.»
Henry grep hendene hennes med venstre hånd, lukket hånden rundt dem og presset dem over hodet hennes. Med høyre hånd strøk han over leppene hennes, og kysset henne mykt, med en uvanlig ømhet. «Du dør ikke. Se, det drar meg jo inn helt av seg selv.»
Han støtet hardt inn, bevegelsene hans sto i skarp kontrast til den milde stemmen.
Smerten gled langsomt over i en dirrende, skremmende nytelse. Zoey strittet imot i hodet, men likevel klarte hun ikke å la være å vri på hoftene, møte Henrys rytme.
Den lange natten hadde bare så vidt begynt.
Ved daggry våknet Zoey, tørr i munnen.
Hun prøvde å reise seg for å hente vann, men beina sviktet nesten under henne.
Kroppen føltes som om den hadde blitt kjørt ned av en trailer på E6.
Da Zoey skulle kle på seg, oppdaget hun at alle klærne hennes var revet i stykker.
Raset kokte i henne. Hun gikk tilbake til sengen og slo til Henry så hardt hun kunne.
Men hun hadde ikke krefter igjen; slaget ble mer som et stryk over kinnet.
Da hun sjekket klokken, hadde hun bare én time igjen til avtalen.
Hun hadde ikke tid til å tenke. Hun vasket seg i all hast, dro på seg Henrys store dressjakke og strammet den inn med beltet hans i livet. Heldigvis var trusen fortsatt brukbar, så hun var ikke helt naken under.
Zoey satte seg inn i en taxi. I innerlommen på dressjakken fant hun et visittkort, og holdt det opp mot gatelyset. På kortet sto det: «Styreleder, Chase-konsernet, Henry Windsor.»
Hun tenkte at det bare ville føre trøbbel med seg å beholde det, og kastet det ut.
Om morgenen var suiten badet i lys.
Henry sto og så inn i det tomme rommet, på kaoset, med mørke øyne.
Han lurte på om kvinnen hadde dopet ham ned og stukket av.
Han lette gjennom rommet og fant bare dressjakken. Visittkortet var borte.
Kanskje hadde hun tatt kortet for å forsøke å presse ham senere?
Han plukket opp mobilen og ringte, stemmen iskald: «Kom opp med et sett klær.»
Ti minutter senere kom assistenten hans, John Smith, inn med en dyr handlepose, tydelig stresset. «Jeg var redd du hadde det travelt, så jeg stakk innom nærmeste Armani og hentet et sett. Håper det duger.»
Henry fikk vanligvis alt sydd hos familiens faste skredder, i de beste stoffene. Han var ikke vant til å gå i noe annet.
En gang hadde John sendt ham en dyr, men standard nød-dress til et viktig møte. Henry hadde vært i dårlig humør resten av dagen på grunn av det.
Denne gangen brydde Henry seg ikke. Iført morgenkåpe trommet han med fingeren mot armlenet på sofaen. «Finn henne.»
John lot blikket gli raskt over rotet, skjønte straks hva som hadde skjedd, og nikket kort. «Ja.»
Da Henry hadde kledd på seg, var John tilbake med noen mapper, og hotelldronen hadde fått suiten skinnende ren igjen.
Henry så ned på det kalde legitimasjonsbildet i mappen. I samme øyeblikk dukket bildet av ansiktet hennes opp i minnet, tåkelagt av ekstase kvelden før. Strupen snørte seg til, og han flyttet urolig på beina.
Han leste gjennom alle opplysningene, lukket mappen og lot fingertuppen slå lett mot forsiden, før han vendte et kjølig blikk mot John. «Du mener hun bare er blitt borte? Uten spor?»
En kald svetteperle trillet nedover tinningen på John. «Jeg … jeg skal sende ut flere folk.»
Henry løftet hånden i en avvisende bevegelse og sa rolig: «Ikke ennå. Jeg legger hovedkontoret til Chase-konsernet hit.»
«Men her i Lønnby er både økonomien og kontaktnettet langt svakere enn i Stjernelys,» utbrøt John. «Faren din vil dessuten ha deg i nærheten.»
Henry løftet blikket, kald og rolig. «Hvem er det egentlig du jobber for?»
