229

POV: Clara

Skogen virket å bli tettere etter hvert som timene gikk, de tårnhøye trærne vevde en baldakin så tykk at sollyset knapt sildret gjennom. Victor og jeg fortsatte nesten i stillhet, den rytmiske knasingen av støvlene våre på stien var den eneste lyden som fulgte oss. Stillheten burde vært ...