Etter Affæren: Å falle i armene på en milliardær
1.1k Visninger · Pågående · Louisa
[Kjære lesere, hvis dere likte denne boka, må dere også lese min nye anbefaling: Utro ektemann, hevngjerrige meg.]
Fra den første forelskelsen og helt fram til bryllupsløftene hadde George Capulet og jeg vært uatskillelige. Men i det sjuende året av ekteskapet vårt innledet han et forhold med sekretæren sin.
På bursdagen min tok han henne med på ferie. På bryllupsdagen vår tok han henne med hjem til oss. Der elsket han med henne i senga vår …
Knust lurte jeg ham til å signere skilsmissepapirene.
George tok det med ro, overbevist om at jeg aldri kom til å forlate ham.
Løgnene hans fortsatte helt til dagen skilsmissen var endelig. Jeg slengte papirene rett i ansiktet på ham: «George Capulet, fra og med nå er du ute av livet mitt!»
Først da flommet panikken inn i blikket hans, mens han bønnfalt meg om å bli.
Da telefonen min senere den kvelden ble pepret av anropene hans, var det ikke jeg som svarte, men den nye kjæresten min, Julian.
«Skjønner du ikke,» lo Julian lavt inn i røret, «at en skikkelig ekskjæreste bør være like stille som grava?»
George freste gjennom sammenbitte tenner: «Sett henne på!»
«Jeg er redd det er umulig.»
Julian la et mykt kyss på meg der jeg sov, tett inntil ham. «Hun er utslitt. Hun sovnet nettopp.»
Fra den første forelskelsen og helt fram til bryllupsløftene hadde George Capulet og jeg vært uatskillelige. Men i det sjuende året av ekteskapet vårt innledet han et forhold med sekretæren sin.
På bursdagen min tok han henne med på ferie. På bryllupsdagen vår tok han henne med hjem til oss. Der elsket han med henne i senga vår …
Knust lurte jeg ham til å signere skilsmissepapirene.
George tok det med ro, overbevist om at jeg aldri kom til å forlate ham.
Løgnene hans fortsatte helt til dagen skilsmissen var endelig. Jeg slengte papirene rett i ansiktet på ham: «George Capulet, fra og med nå er du ute av livet mitt!»
Først da flommet panikken inn i blikket hans, mens han bønnfalt meg om å bli.
Da telefonen min senere den kvelden ble pepret av anropene hans, var det ikke jeg som svarte, men den nye kjæresten min, Julian.
«Skjønner du ikke,» lo Julian lavt inn i røret, «at en skikkelig ekskjæreste bør være like stille som grava?»
George freste gjennom sammenbitte tenner: «Sett henne på!»
«Jeg er redd det er umulig.»
Julian la et mykt kyss på meg der jeg sov, tett inntil ham. «Hun er utslitt. Hun sovnet nettopp.»
