Kapittel 8
Sarah vendte blikket rett mot Noah med én gang. Stemmen hennes var kald og spydig.
«Du, Noah, du har jo giftet deg inn i Wilson-familien. Faren min er faren din nå! Og når pappa ligger kritisk syk, da er det på tide at du viser litt respekt og tar ansvar. Men du bryr deg ikke om han lever eller dør? Er du i det hele tatt et menneske?»
«Sarah …» Ansiktet til Lisa strammet seg av raseri over ordene hennes.
Larry derimot ble stående med et lekent smil. Munnviken hans krøp opp, som om han koste seg.
«Men se på Larry, da. Så gavmild. To hundre tusen dollar, og han blunker ikke engang!»
«Forskjellen på de to svigersønnene … hvordan kan den være så enorm!»
«Å få Noah til å gi hundre tusen dollar? Den taperen der, det hadde vært et under om han klarte å skrape sammen ti tusen!»
«Larry har penger. Hvordan skal denne ubrukelige Noah kunne måle seg med Larry?»
Slekta begynte å mumle og diskutere igjen.
«Skattemannen, kan vi gå ut et øyeblikk?» Lisa rakte ut hånden og dro Noah med seg ut av avdelingen.
Så fort de var ute, klarte ikke Lisa å holde igjen lenger. Hun brast i høylytt gråt.
«Hvorfor må søsteren min og familien hennes behandle oss sånn?» Tårene rant fritt. «Har de glemt at da de ikke hadde en krone, så ga jeg dem penger hver måned?»
«Og nå, når de har fått det bedre, så går de etter oss og gjør livet surt for oss. Hvorfor?»
Lisa gråt enda mer. Den spinkle kroppen hennes skalv.
Noah sukket tungt. Kanskje var det bare sånn med noen mennesker. De tåler ikke å se at andre får det bedre, og derfor må de alltid stikke kjepper i hjulene.
«Hvorfor oppfører de seg som om vi er så lette å tråkke på?» Lisa tørket ikke engang bort tårene. «Og det pratet om å ‘ta ansvar’ … for et hykleri!»
Plutselig sluttet hun å gråte. Hun så opp på Noah, blikket var hardt og besluttsomt.
«Dra hjem nå. Lever tilbake de smykkene. Bruk pengene vi får igjen til å betale for intensivplassen!»
«De snakker om ansvar, ikke sant? Greit. Da betaler vi sykehusoppholdet til pappa selv. Søsteren min skal ikke få betale én krone!»
Noah ble ikke overrasket. Han visste at Lisa var myk utenpå, men seig som fjell inni.
«Det er ikke nødvendig,» sa Noah med et lite smil. «Jeg har hundre tusen dollar på meg akkurat nå. Jeg overfører dem til deg, og så gir du dem til Larry. Hvis de er så kåte på å betale hoveddelen, så la dem. Det er ingen vits i å krangle med dem.»
I Noahs situasjon hadde han ingen grunn til å konkurrere med Larry om noen hundretusen bare for å bevise noe.
«Hva?» Lisa stirret på ham, helt paff. «Hvorfor har du så mye penger?»
«Jeg vant fem hundre tusen dollar i lotto. Og smykkene var til sammen bare verdt fire hundre tusen, så da har jeg naturlig nok hundre tusen igjen.»
«Å, sånn ja.» Lisa skjønte det med én gang, og sa raskt: «Ikke overfør de hundre tusen til meg. Du gir dem til Larry.»
«Han ser ned på deg og tror du ikke klarer å stille med hundre tusen. Vis ham, svart på hvitt!»
Noah nikket. «Skatt, gå inn igjen. Jeg går på toalettet.»
«Greit.»
Noah gikk inn på toalettet og tok fram telefonen for å ringe Xavier.
«Hallo, unge herre.» Xaviers stemme kom klart gjennom.
«Gjør noe for meg,» sa Noah rett ut.
«Bare si hva du vil, unge herre. Jeg sørger for at det blir gjort ordentlig,» svarte Xavier med en gang.
«Mm. Flytt en pasient som heter Daniel, på Royal Hospital i Oceanbridge City, til den beste avdelingen så fort som mulig,» instruerte Noah uten å nøle.
For Noah var det lett å løse dette med både penger og posisjon.
Han kunne ikke la være å tenke at når han først hadde ordnet dette, kom kona og svigerfamilien til å se annerledes på ham. Han hadde ventet lenge på den dagen. Helt siden han kom til konas hjem uten å kunne avsløre hvem han egentlig var—arvingen til en milliardærfamilie—hadde svigermoren, svigerfaren og den yngste svigerinnen sett ned på ham.
Nå ville han at de skulle få se. Og han ville gi den han elsket et bedre liv. Enten det var villaen eller luksusbilen hun hadde drømt om så lenge, skulle han oppfylle det.
Han ville gjøre sin kjære kone til den lykkeligste kvinnen i verden. Han ville også vise dem som hadde sett ned på ham, hva han faktisk var god for.
Stemmen til Xavier var full av energi. «Ok, jeg tar en telefon. Det er ordnet innen ti minutter!»
«Greit.»
Etter at han la på, gikk Noah tilbake til avdelingen.
«Larry, jeg overfører de 100 000 dollarene til deg,» sa Noah likegyldig mens han tok opp mobilen.
«Hva?» Både Larry og Sarah skvatt. Kunne det være sant at Noah, denne udugelige fyren, faktisk hadde 100 000 dollar?
Noah gadd ikke småprate. Han overførte 100 000 dollar til Larry. Kortet hans uten forhåndsbestemt forbruksgrense hadde bare en uttaksgrense på 50 millioner dollar.
100 000 var ingenting for ham.
Det tok ikke lang tid før Larry fikk varsel fra banken.
«Kan denne Noah virkelig ta ut 100 000 dollar?» Larry stirret på meldingen, som om øynene hans spilte ham et puss.
«Hæ, så du ikke at Noah og Lisa nettopp gikk ut?» lo tanten til Noah hånlig.
«Det er jo åpenbart. Lisa overførte pengene til Noah, og så lot hun Noah overføre dem til Larry, bare for å redde ham fra å tape ansikt!»
«Ja, det må være sånn!»
«Hvis ikke, hvordan skulle Noah, som er helt nobody, kunne hoste opp 100 000 dollar?»
Sarah rynket pannen og så på Lisa. «Lisa, jeg hadde ikke trodd du kunne skaffe 100 000 dollar. Du tjener 8 000 i måneden. Etter utgifter, og etter å ha forsørget Noah, den udugelige… da tar det vel to–tre år å spare opp 100 000, ikke sant?»
«Den gangen du hjalp meg, sa du at du var blakk. Du hadde ikke engang råd til buss til jobb. Det var altså bare løgn!»
Lisa ble stum. Hun hadde ikke ventet at hennes egen søster skulle si noe sånt.
Den gangen Lisa hjalp Sarah, hadde hun faktisk nesten ikke råd til bussbilletten.
De 100 000 var ikke hennes. De var Noah sine.
Sarah fortsatte. «Løgner. Og jeg som ble rørt den gangen. Tenk at du gikk rundt og sparte i det skjulte, og løy til meg og sa at du ikke hadde noe!»
«Det er ikke sånn…»
Lisa skalv av sinne og kjente en iskald klump i brystet.
Veldedighet er noe man gjør frivillig, ikke noe man skylder noen!
Og Lisa hadde ikke løyet for Sarah.
Hun klarte ikke å forstå at hjelpen hennes nå ble snudd til noe stygt. At hun ble kalt en løgner, som om hun hadde gjort noe galt.
«Nok. Hold kjeft,» avbrøt Sarah og sa iskaldt:
«Tidene har forandret seg. Jeg har penger nå. Den hjelpen du ga meg den gangen, nå ser jeg at det bare var fordi du syntes synd på meg. Ren veldedighet! Jeg skal huske det.»
Lisa bet tennene sammen, men fant ikke ordene. Hun visste ikke hvordan hun skulle forklare seg.
Hun hadde aldri trodd at det å hjelpe noen kunne ende sånn. At hun skulle stå igjen som «løgneren».
«Nå som pengene er samlet inn, ringer jeg vennen min og får ordnet flyttingen til et bedre rom for pappa,» sa Larry, tok opp mobilen og slo et nummer.
«Hallo, Larry.» Stemmen i andre enden var følelsesløs.
«Direktør.» Larry la på et servilt smil.
«Direktør…»
Slektningene spisset ørene. Bare tittelen fikk ansiktene deres til å endre seg.
«Kan det være noen fra kommunen?»
«Det er nok det. Larry har jo nylig jobbet med offentlige prosjekter, det er ikke rart han har kontakter.»
«Ikke verst, Larry, å kjenne en på direktørnivå!»
«Sammenlign det med Noah, det er som natt og dag!»
«Hysj! Vær stille! Ikke forstyrr Larry når han snakker med folk fra kommunen!»
Slektningene stirret på Larry med både sjokk og respekt.
Larry merket blikkene deres. Stoltheten la seg over ansiktet hans igjen idet han sendte Noah et skråblikk og fortsatte:
«Direktør, jeg snakket med deg tidligere om rombyttet. Hvordan ligger det an?»
Noah smilte oppriktig og sa: «Rombyttet ble ordnet av meg.»
«Hva?»
«Var det du som ordnet det?»
«Herregud, det kan jeg ikke tro.»
Svigerfaren til Noah, storesøsteren og svogeren hans ble helt satt ut da de hørte ordene til Noah!
